Slik hadde kanskje introduksjonen vært, dersom Kjell Aukrust, Ivo Caprino, og resten av gjengen, hadde laget en animasjonsfilm om Hokksund, istedenfor om Flåklypa. Men jeg mistenker at Heinrich von Schnellfahrer, Rudolf Blodstrupmoen, Carlos Fandangio og de andre, skulle fått slite mot Fladaasens Mitsubishi Pajero. Og i likhet med Blodstrupmoens GT Boomerang Rapido, ville det ikke overaske meg om Pajero`n også er utstyrt med et og annet «dirty tricks».
Reodor Felgens Il Tempo Gigante gikk på rein 96 prosent. Og akkurat det drivstoffet har nok fått fart i en og annen tobeint skapning i Eikerbygda under årenes løp også. Det har blitt meg fortalt, at i gamle dager kunne karane langs elva drikke en kuriositet de kalte «grov kjeft».
Det var en blanding av hjemmebrent og elvevann. En drikk som nok hadde fått de svenske bartenderne ute på Tjuvholmen til å rynke greit på nesa. Og jeg tror neppe at karane kunne kopiert stuntet til Nicolay Ramm og Emilie Nereng. Det hadde nok blitt 100 meter med urytmisk gange, før hele gjengen hadde forsvunnet ut i småskauen.
For Solan Gundersen er det vanskelige en bagatell, og det umulige en utfordring. Slik er det også for Håvard Lind. Den jobben han har lagt ned for laksesenteret og dokumenteringen av «Samfunnet under Hellefossen», er helt enorm. Jeg tør påstå at senteret på Nøstetangen aldri hadde blitt en realitet om det ikke var for han. Og jeg vet jeg har rett.
Samtidig vet jeg at han ikke er glad i oppmerksomhet, og han ønsker heller å fremheve andre, fremfor å rette fokus mot seg selv. Egenskaper jeg beundrer. Men beklager Håvard, denne gangen slipper du ikke unna.
Tusen takk for jobben du har gjort, og jobben du fremdeles gjør for laksesenteret på Nøstetangen. En ekstra takk rettes samtidig til Hellefossen Elveeierlag, Sparebanken Øst, Å-fondet, Fiskefondet, Øvre Eiker kommune, Eiker Energi, Eikerhistorie, og Buskerud Fylkeskommune, som alle støtter oppunder det verdifulle arbeidet som gjøres for Drammenselva. Helt fantastisk!
Den nærmer seg på nytt. Nei jeg snakker ikke om ulven, klamydia, eller neste sesong av «Bloggerne», men om laksesesongen. Forventningene ligger i luften, og spenningen stiger dag for dag. Går «tyskern`n»? Blir det nok vann? Blir det bra oppgang av laks i år?
Spørsmålene er mange, og svarene litt færre. For min egen del er alderen derimot det eneste som er nytt fra i fjor. Jeg ser fortsatt ikke forskjell på en rottweiler og en robotstøvsuger, uten briller. Og jeg står fremdeles for om lag 20 prosent av omsetningen på Boots Apotek avdeling Hokksund. Dessuten har jeg gått fra å ha halvmåne til å ha fullmåne. Og her er det ikke nødvendig med yr.no for å dobbeltsjekke.
Slår man derimot opp «yr» i en norsk synonymordbok finner man «livlig», «lystig», «munter», og «ellevill». Følelser jeg ikke har kjent på siden Mjøndalen slo Strømsgodset i cupen i tjuesø.., nei det var i år det ja. Stemmer det. Sånn var det… Men mange kjenner nok på nettopp disse følelsene på vei mot nok en åpning av laksefisket i Drammenselva.
Jeg hadde med meg en mann på 80 år ned på Risøra for noen uker tilbake. For å forsøke å lære han litt grunnleggende om speykasting med tohånds fluestang. Han vil kanskje være anonym så la oss kalle han «Bjølg Bjørnerud». Han kastet og kastet. Og det med en utholdenhet som kan minne litt om en tenåring midt i puberteten.
Men «Bjølg» lærte det grunnleggende raskere enn jeg kan si «Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen». Han er og blir «kongen av Drammenselva». Han er allerede i gang med en ny sesong i båten, nede på grønn sone. Å se Bjørn, som han faktisk heter, dorge i Drammenselva, er for meg et vakrere bilde enn hvilken som helst brudeferd i Hardanger. Og de følelsene han kjenner på frem mot en ny laksesesong er nok gjenkjennbare for veldig mange.
Jeg nevnte at Håvard heller trekker frem andre enn å sette fokus på seg selv. Motsatsen hans har blitt en egen yrkesgruppe. De kaller seg influensere, noe som definitivt ikke er en beskyttet tittel. Selvsentreringen disse innehar, mener jeg gjenspeiler seg mer og mer i dagens samfunn. Og jeg misliker det sterkt.
Så hvis jeg en gang legger ut bilder på sosiale medier av svidd Grandiosa, konsert med Marcus & Martinus, eller i verste fall oppretter en egen blogg med tittelen www.litentisshvaså.no, så lov meg at det blir opprettet fellingstillatelse på en langbeint, gammel bukk. Med skuddpremie.
Men i likhet med Sophie Elise og Isabel Raad, fikk jeg operert inn et helt nytt organ i høst, Det løftet nok ikke utseendet nevneverdig, og jeg vurderer fremdeles å skru ned speilet på badet. Men etter operasjonen fikk jeg mange meldinger, lykkeønskninger, og hilsener. De fleste av dem var fra folk i Østsiden Jeger og Fiskerforening, og folk tilknyttet fiskemiljøet i Drammenselva. Det sier alt om det miljøet vi har. Man bryr seg om hverandre.
I fjor skrev jeg om ungene «våre». Jeg skal nevne de i år også. For de har blitt flere. Og interessen rundt wobblerlaging og fluebinding har blitt enda større. William, Tom, Nomin, Liam, Adele, Even, Rasmus, og de andre, har møtt opp på klubbhuset hver torsdag. Enkelte torsdager har det vært flere sparkesykler enn biler på parkeringsplassen. Det gjør meg glad.
Spesielt glad blir jeg når jeg ser entusiasmen og iveren i øynene til disse barna. Tor Arne og Stein Erik gjør en fantastisk jobb for å legge til rette, slik at vi stadig kan rekruttere nye jegere og fiskere. Ekstra fint er det at Åmot og Omegn Fiskerforening har det samme tilbudet, og ungene har vært hyppig innom klubbhuset der oppe også.
Og til dere barn, når laksesesongen begynner, vit at vi voksne står bak dere. Og ikke vær redde for å spørre oss om hjelp. Vi hjelper dere mer enn gjerne dersom dere trenger tips eller råd. Bare ikke be oss om å fortelle en god historie. Da trenger vi kanskje skriftlig godkjennelse av mamma eller pappa først…
I samme åndedrag som Tor Arne og Stein Erik, vil jeg nevne Ole Morten. Han er med på nærmest alle aktiviteter i regi av foreningen, og hjelper til ved alle anledninger. Tar bussen fra Modum og bussen tilbake. Tar ikke mest plass, men legger ned en fantastisk innsats for foreningen. Det er umulig å ikke like sånne som ham.
Før, i tilsvarende innlegg, har jeg skrevet om mine tidligere erobringer. Det kunne jeg gjort i år også. For noen nye har det ikke blitt. Hvis noen mot formodning skulle lure på hva jeg fikk besøk av sist, dame eller Covid, kan jeg avsløre at det var en pandemi. Uten kjønnsorgan.
Jeg liker musikkreferanser. Derfor falt det seg naturlig å tatovere refrenget på fatterns favorittsang på brystkassa, da han døde i 2015. Men skriften har falmet, og refrenget på «Lys og varme» kan på avstand nå se ut som refrenget på «Ungkar med dobbeltseng». Det hadde kanskje vært mer passende også.
I 2025 har jeg planer om å tatovere bilde av Samantha Fox, og refrenget på «Touch me». Mest som en oppfordring i grunn. Til den kvinnelige andelen av befolkningen. Men det er nok ingen stor hemmelighet at jeg ikke liker damer med kjøpebrød, Tyrkiaglis, og rompe fra silikonavdelingen på Megaflis.
Kanskje Samantha hadde gjort seg som spiss på Strømsgodset? I så fall er det lov å håpe at vi endelig kunne fått slutt på VAR-debatten, siden frontpartiet hennes hadde havnet konstant i offside. Og kom ikke og fortell meg at linjemannen ikke hadde fått det med seg. Helt uten hjelp av VAR.
Som Annema sa til Dundar: «Alt har en slutt». Så også laksefisket i Drammensvassdraget. I alle fall for en stund. Og selv om vi fremdeles fisker laks, er vi inne i behandlingsperioden. Fagfolkene skal med tiden jobbe seg oppover elven, og vi håper og tror at de som innehar mest kunnskap om dette, skal klare å utrydde parasitten «gyrodactylus salaris», en gang for alle.
Min største laks henger nå på veggen, støpt i form. Jeg har fundert på hvordan det ville ha sett ut dersom jeg skulle gjort det samme med min største kvinnelige erobring. Hengt henne opp på en fløyelsbrun treplate, kun iført et sett med utvasket Sloggi. Og på skiltet under skulle det stått: «Vigdis 146 kg, tatt på bakt potet på Bragernes torg i 2012».
På åpningskvelden for laksefisket er det spesielt en person jeg vil savne i år. Han var der bestandig. Kom kjørende på den elektriske firehjulingen sin. Og selv om den kanskje ikke var noen Il Tempo Gigante, gikk den fort nok. En uke før han gikk bort kunne han fortelle at det snart skulle foretas service på kjøretøyet, så den skulle være klar for sommeren. Slik ble det dessverre ikke. Vi vil savne Willy Nilsen på sesongåpningen. Det vil være noen som mangler.
Og helt til slutt. Jeg har så absolutt ingenting imot kvinner. Snarere tvert imot. Derfor skal jeg komme med et tilsvarende eksempel som det ovenfor, men med meg selv i hovedrollen. Der hadde jeg hengt på en tilsvarende treplate, kun iført en hullete bokser fra Sparkjøp, og med snegla trygt tilbaketrukket inne i sneglehuset. På skiltet ville det stått: «Bent 85 kg, huket på Fjordland kjøttkaker, på Risøra». Og på brystkassa ville det skinne imot deg, refrenget på «Ungkar med dobbeltseng». Og med en nydelig tatovering av Samantha Fox.
God laksesesong!
Mvh skribent med fornyet tillitt,
Bent Halden Jørgensen, ØJFF
FLERE SAKER
Oliver fra Vestfossen tok seieren i første SM-runde
Økte inntekter fra vannkraft gir gode utbytter til eierne
Russetoget: Lovet store bannere – men ellers var det lett kaos