På spørsmålet om hva som får et normalt oppegående menneske til å stille til start i fire-dagers marsjen Nijmegen, vet jeg kanskje ikke helt om jeg kan svare på, men for meg var det vel utfordringen som trigget, hva bor egentlig i meg, hvor mye er jeg i stand til å tåle? For det var aldri noe tvil om at dette ville gjøre vondt fysisk, og bli en prøvelse psykisk, sier Anne Lise.
– Alle jeg har pratet med som har gått Nijmegen før forteller åpent om dette, men de forteller også om opplevelsen det er, sier hun.
Jeg har aldri sett så mye folk og opplevd en slik folkefest som Nijmegen er, jeg har sett bilder på TV fra for eksempel Tour the France som kan minne om det jeg har opplevd langs løypene disse fire dagene, det var stedvis enorme folkehav. Det stod folk ute i løypa og heiet oss frem allerede klokken 05.00 om morgenen da vi gikk ut.
Ville søke til militæret – ble aldri noe av
Anne Lise må nok se litt tilbake i tid, da hun som ung hadde lyst til å ta førstegangstjenesten, men det var ikke verneplikt for jenter på den tiden. Derfor tok hun aldri skrittet å søke meg inn.
– Livet kom og livet gikk – og i den grad jeg angrer på noe her i livet så er det vel at jeg aldri prøvde. Så for noen år tilbake fikk jeg kjennskap til Lottene, Norges Lotteforbund, at det fortsatt fantes en mulighet til å få kjenne litt på det grønne, forteller hun.
– Så i 2022/2023 meldte jeg meg inn og ble Lotte. I den sammenheng har jeg blitt kjent med HV-struktur og totalforsvaret vårt, og det er noe fint med å være en del av noe som er større enn seg selv og som har en betydning, sier hun.
– Mange fine, bra og inspirerende mennesker har jeg også møtt. Og det var nettopp med flere Lotter jeg dro sammen med ned til Nederland for å gjøre dette. Vi ønsket en utfordring, finne ut av og kjenne på hva som faktisk bor i oss som enkeltmennesker og som lag, forteller hun.
Hun stilte i en mix-tropp med HV-soldater, Garde-veteraner og Lotter, og hun kjente de færreste hun dro ned med, men mange av dem var erfarne og hadde gått Nijmegen flere ganger.
Årets marsj gikk i kommunen Nijmegen – derav navnet på arrangementet – og gikk i det som best kan beskrives som tropevarme 15. til 18. juli. Prisen i 2025 var 6.200 kroner per deltaker. Startkontingenten dekker enkel militær forlegning i telt og forpleining i Camp Heumensoord, administrativ støtte, tilgang til egne militære rasteplasser, samt deltakeravgift som dekker digitalt diplom og medalje/nummer. I 2025 får alle deltakere T-skjorte med trykk og patch som minne om marsjen. Reisen til Nederland kommer i tillegg og må dekkes av den enkelte.
Blir fort kjent med hverandre
– Det er utrolig hvor fort man blir kjent med mennesker du ikke kjenner fra før når du deler rom og trasker ved siden av hverandre i time etter time. Det kjennes på en støtte og et teamwork når en tropp på 22 stykker kommer gjennom en sånn prøvelse det er å gå Nijmegen. Det er blitt trosset store smerter og det er blitt gravd dypt, men likevel gjennomføres det, sier hun.
– Jeg ga alt jeg hadde, gravde dypere enn jeg noen gang har gjort, spesielt dag 3, når det røynet på og vi var i ferd med å kanskje ikke nå tidskravet så trigget det et gammelt konkurranseinstinkt og lagfølelse. Gangarten jeg gikk i mål med kan vel i beste fall beskrives som passgang og var ikke er vakkert syn, kan ikke huske å noen gang ha hatt så vondt, sier Anne Lise.
– De siste kanskje syv kilometerne på dag fire var også blytunge, men da var vi tross alt praktisk talt i mål. Det var når sistemann i troppen hadde fått medaljen festet på brystet at kroppen min sa takk for seg, beina sviktet rett og slett under meg, da mente den nok at ALT var gitt, forteller hun til Eikernytt.no.
– Når det nå har gått et par dager og kroppen har fått hvilt litt så sitter jeg igjen med en mestringsfølelse jeg ikke kan huske å ha kjent på før. Og en takknemmelighet til alle jeg har gått med denne uken for støtten, motivasjonen, samtalene, latteren, trøsten og nye vennskap jeg har fått, sier hun til slutt.
FLERE SAKER
Kombinerer ordførervervet med maling og ferieturer
Blågrønnalger oppdaget i Eikern og Fiskumvannet
Morten Wold: – Forventet svada – og fikk det