Dette handler ikke bare om geopolitikk. Det handler om et regime som i snart 47 år har styrt sitt eget folk gjennom frykt, undertrykkelse og religiøs maktutøvelse. Demonstranter er blitt fengslet og henrettet. Kvinner er blitt slått ned for å kreve grunnleggende rettigheter. Ytringsfrihet og politisk opposisjon eksisterer i praksis ikke.
Samtidig har regimet aktivt bidratt til destabilisering i regionen gjennom støtte til væpnede grupper og en stadig mer konfronterende sikkerhetspolitikk. Dette er en bakgrunn som ofte forsvinner når norske politikere primært uttrykker bekymring for eskalering.
Ja, risikoen for regional storkrig er reell. Ja, sivile liv må beskyttes. Og ja, folkeretten er en bærebjelke i det internasjonale systemet. Men det er også legitimt å stille spørsmålet: Hvor tydelig har vi vært i vår støtte til det iranske folkets kamp for frihet?
Da nyheten kom om at ayatollah Ali Khamenei var død, ble verden vitne til sterke reaksjoner. Regimet markerte sorg. Men mange iranere – både i Iran og i eksil – uttrykte noe annet: Lettelse, håp og til og med jubel. For dem har han vært selve symbolet på et system som har fratatt dem frihet, verdighet og fremtidstro. Disse reaksjonene bør tas på alvor. De forteller oss at ønsket om forandring stikker dypt.
Et regimeskifte er aldri en garanti for stabilitet. Historien viser at overganger kan bli krevende og uforutsigbare. Men å fremstille dagens prestestyre som et nødvendig anker for ro i regionen, er å overse den systematiske undertrykkelsen som pågår hver eneste dag.
Diplomati er alltid å foretrekke. Men diplomati forutsetter en motpart som er villig til reelle kompromisser. Mange vil hevde at erfaringen med prestestyret i Teheran gir begrenset grunn til optimisme på det området.
Midt i analyser av stormaktspolitikk og maktbalanse må vi ikke glemme det menneskelige perspektivet. Det finnes millioner av iranere som ønsker å leve i et samfunn med rettsstat, ytringsfrihet og demokratiske institusjoner. De ønsker ikke å være brikker i et ideologisk prosjekt som setter religiøs makt over individets frihet.
Norge bør være tydelig på én ting: Vår lojalitet ligger hos folket – ikke hos et regime som har styrt gjennom frykt. Vi kan arbeide for å unngå storkrig, samtidig som vi klart og tydelig støtter iranernes rett til selvbestemmelse og et reelt politisk skifte.
Når håpet nå igjen tennes blant mange iranere om at endring kan være mulig, bør vi møte det med prinsipiell støtte. Frihet for det iranske folk er ikke et utenrikspolitisk spill. Det er et spørsmål om menneskeverd og rett til selv å forme sin fremtid.
Håkon Sengsvoll
FrP-politiker i Øvre Eiker









FLERE SAKER
Klimafiendtlig og kostnadsdrivende vinterdrift i Drammen
Når statlige innsigelser undergraver lokaldemokratiet
Skogsbilveier: En livsnerve i beredskapen