Havari i avfallspolitikken – og du må betale

Annonse

Prinsippet som skal sikre at vi når klima- og miljømålene våre er enkelt: Den som forurenser, skal også betale. Vi har egne ordninger som heter produsentansvar, som skal sikre at den som produserer eller importerer det som skaper avfall, også betaler for håndtering av avfallet.

I praksis skjer det motsatte: Kommuner og innbyggere sitter igjen med regningen, mens produsentene slipper unna både kostnad og ansvar. Det er ganske utrolig når rollefordelingen er klar: Kommunene skal sørge for innsamling. Produsentene skal betale for, og håndtere det videre løpet – inkludert gjenvinning – der det er innført slikt ansvar. Men systemet svikter fundamentalt.

Annonse

For det første får produsentene lov til å forhandle seg bort fra kostnadene. Ja, du leste riktig: Produsentene får lov til å forhandle om hva som er regningen, selv om kommunene vet nøyaktig hva regningen er. Det er vanskelig å finne et bedre eksempel på interessekonflikt i et regelverk.

For det andre trenger ikke produsentene hente alt avfallet kommunene sorterer ut. De kan altså nekte å ta med seg avfall som er dyrt eller vanskelig å håndtere, og bare la det stå igjen. Det skaper utrygghet og stor økonomisk risiko for kommunene. Det gjør det også umulig å nå målene for gjenvinning.

Resultatet er at gebyrbetalerne hvert eneste år må dekke over to milliarder kroner for emballasje, som egentlig skulle vært betalt av produsentene. Det burde heller gått til å utvikle enda bedre sorteringsløsninger. I stedet får du og hver husholdning et tillegg i gebyret på rundt 800 kroner. Vennlig hilsen produsentene, de store matkjedene og regjeringen.

Klima- og miljøministeren har ansvar for systemfeilen. Det er rigget slik at produsentene kan skyve kostnadene over på avfallsgebyret. Når produsentene tjener på å lage emballasje som er vanskelig å sortere eller material-gjenvinne, så taper miljøet. Og du som gebyrbetaler.

Det verste er at regjeringen og Miljødirektoratet er fullstendig klar over dette. Og likevel skjer det. Det er ikke bare et økonomisk problem. Det er et politisk problem. Et miljøproblem. Et tillitsproblem. Og et problem som Riksrevisjonen burde fatte langt mer interesse for. Hvordan kan Stortinget slå fast at forurenser skal betale – uten at regjeringen eller Miljødirektoratet føler at det må følges opp?

Så lenge produsentene slipper å betale de lovpålagte kostnadene for sitt avfall, har de ingen grunn til å lage bedre produkter som lar seg gjenvinne. Da kan de fortsette å dytte dårlige og miljøfiendtlige produkter ut i markedet.

Dermed har vi et system som aktivt straffer de som gjør jobben – kommunen og innbyggerne – og belønner de som sniker seg unna. Og dermed når vi verken klimamål, gjenvinningsmål eller ambisjonen om å være en sirkulær økonomi. EFTAs overvåkingsorgan ESA har rett når de nå innleder prosess mot Norge for manglende måloppnåelse.

Hvis Norge skal være en miljønasjon i praksis – og ikke bare i teori og festtaler – er det bare én løsning: Produsentene må betale alle nødvendige kostnader. Punktum.

Det betyr krav om henting av alt utsortert avfall, og slutt på forhandlingsmakt som holder kommunene som gisler. Og det betyr et endelig oppgjør med ordninger som bryter med forurenser-betaler-prinsippet. Alt annet vil medføre at miljøet og gebyrbetalere fortsatt må betale prisen. Det kan ikke være slik at den som forurenser, slipper unna.

Svein Kamfjord
Samfunnsbedriftene

Annonse