1. desember 2021

Din lokalavis på nettet – Nært og nyttig

Det var ikke loven som sviktet på Kongsberg - det var helsevesenet. Det mener artikkelforfatter Adrian Tollefsen (innfelt). (Foto: Joakim Fjeldli / DRM24)

LESERINNLEGG: Det var ikke loven som sviktet på Kongsberg – det var helsevesenet

Drapsmannen som tok livet av fem mennesker på Kongsberg fikk fritt spillerom, på tross av at PST hadde varslet helsevesenet.
Annonse

I kjølvannet av drapene på Kongsberg har det oppstått en debatt om helsevesenets juridiske forutsetninger for å tvangsinnlegge mennesker med alvorlig psykisk sykdom. Den debatten, i forbindelse med Kongsbergdrapene, kan parkeres umiddelbart. La meg være klinkende klart: Helsevesenet har full anledning til å tvangsinnlegge mennesker som er til fare for seg selv eller andre, helt uavhengig av om personen har samtykkekompetanse eller ikke.

Dessverre har enkelte medlemmer av psykologstanden skapt usikkerhet om hvilke verktøy helsevesenet har. Til VG sier psykologspesialist Pål Grøndahl at «Problemet er at vi har hevet terskelen for når psykisk helsevern kan gripe inn overfor mennesker som vi mener har behov for akutt helsehjelp».

Annonse

Endringen i psykisk helsevernloven som hever terskelen for tvangsbruk er umulig å misforstå. Psykisk helsevernlovens §3-3, punkt 4 sier nemlig: Pasienten mangler samtykkekompetanse, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3. Dette vilkåret gjelder ikke ved nærliggende og alvorlig fare for eget liv eller andres liv eller helse (min utheving).

Pål Grøndahl er enten inkompetent eller ondsinnet. Inkompetent fordi han ikke skjønner lovverket på feltet han selv er forsker på, eller ondsinnet fordi han bevisst vrir sannheten for å skape et skremmebilde av rettstilstanden.

Det er trist, fordi det gir et galt inntrykk av hva slags verktøy helsevesenet har, men også fordi det skaper unødvendig frykt i befolkningen. En frykt som kan brukes av de som ønsker seg tilbake til en overformyndersk psykiatri.

Uenighet på psykisk helsefeltet er ikke noe nytt fenomen og det tilspisser seg ofte når spørsmål om tilregnelighet, straff og tvang diskuteres i offentligheten. Debatten kan bli særlig vanskelig i kjølvannet av store, alvorlige hendelser som preger nyhetsbildet og følelsesnivået er høyt.

Det kan være fristende for en ny regjering å fremstå som resolutte og handlekraftige i møte med en nasjonal krise. I dette tilfellet vil jeg advare mot å lytte til spekulative utspill fra overformynderiets våpendragere og heller forholde seg til sakens faktum.

Faktum nummer én: Helsevesenet har hjemmel til å gripe inn overfor personer de tror er farlige. En bekymringsmelding fra PST bør være godt nok til å iverksette tvungen observasjon.

Faktum nummer to: Det finnes ingen holdepunkter for å hevde at alvorlige psykiske lidelser er ensbetydende med vold og drap. Faktisk har mennesker med alvorlige psykiske lidelser langt større sjanse for å bli offer for alvorlig vold enn resten av befolkningen.

Faktum nummer tre: Kapasiteten i psykisk helsevern har blitt systematisk nedbygget over de siste 20 årene. Mental Helse Ungdom har påpekt dette ved flere anledninger, også da statsminister Jonas Gahr Støre var helseminister.

Å hevde at videre tvangshjemler vil føre til mindre vold er et forsøk på å lokke folk inn i en falsk trygghet som verken beskytter oss som samfunn, eller ivaretar rettssikkerheten til mennesker med alvorlige psykiske lidelser.

Vi risikerer nemlig å gjøre terskelen enda høyere for å oppsøke hjelp fra psykisk helsevern hvis folk atter en gang kan legges inn etter psykiaterens forgodtbefinnende. Det vi sitter igjen med er flere på tvang som ikke er til fare for noen, mens de som har voldspotensiale trekker seg enda lenger unna helsetjenesten.

Løsningen er ikke bare flere ressurser til psykisk helsevern, styrkede fagmiljø og flere oppsøkende tjenester for mennesker med alvorlige psykiske lidelser. Psykisk helsevern og kommunene i felleskap må også ta større ansvar for å sørge for sammenhengende tjenester for mennesker som har behov for langvarige og sammensatte tjenester.

Problemet er bare at vi har organisert oss til et helsevesen som foretrekker pasienter med enkle sykdomsbilder og forutsigbare forløp. Da er det vanskelig å gi god hjelp til de kaotiske, aggressive og truende pasientene.

I fjor publiserte Nasjonal kompetansetjeneste ROP sin evaluering av FACT team i Norge. Flexible Assertive Community Treatment team er en samhandlingsmodell mellom spesialisthelsetjenesten og kommunen, og retter seg mot personer med alvorlige psykiske lidelser og med store og sammensatte problemer. Dersom den nye regjeringen ønsker å vise handlekraft foreslår jeg at de utvider tilbudet og følger anbefalingene i rapporten. 

Adrian Wilhelm Kjølø Tollefsen
Generalsekretær
Mental Helse Ungdom

Del:
Annonse