30. november 2022

Din lokalavis på nettet – Nært og nyttig

Leserinnlegget er skrevet av Anne Line Morrow.

En lærers rop om nåde

LESERINNLEGG: Det har vært mye som har blitt skrevet om oss lærere den siste tiden. I ukene før vi gikk inn i en etterlengtet juleferie ble det stadig skrevet artikler om hvordan vi lærere «maste om hjemmeskole». Og ifølge kommentarfeltene på sosiale medier, var dette fordi vi både var sutrete, egoistiske og late.
Annonse

Ikke hadde vi yrkesstolthet, ikke brydde vi oss om de sårbare barna, og ikke strakk vi oss langt nok for elevene. For ikke å snakke om all den ferien vi har, må du vite. Og nå skulle vi jaggu meg mase oss til enda mer ferie. Makan!

Jeg vet vi ikke burde, men jeg klarer likevel ikke å la være å lese. Kommentarfelt etter kommentarfelt. Ikke bare i ukene før jul, men jevnt og trutt i nå snart to år har det vært skrevet og kommentert. Alle har en mening om oss udugelige lærere. Sånn har det for så vidt alltid vært. Alle har jo gått på skolen, ikke sant? Og da er vi visst gitt en helt spesiell doktorgrad innen skole og utdanning. – For resten av livet.

Annonse

Rart det der, hvordan skolen ikke har endret seg siden du selv gikk der. Tenke seg til, skolen må være det eneste stedet hvor tiden står stille. Hvor stedets tilstand er helt lik i dag som da du selv gikk på skolen, for 40, 30, 20 eller 10 år siden. Og hvis du enda ikke har sanset den sarkastiske undertonen min, så kan jeg bare informere deg, skolen i dag er noe HELT annet enn da du selv satt på skolebenken. Rett og slett en helt annen verden.

Men alle har en mening allikevel. Og alle vet best. Sånn har det som sagt alltid vært. Men de to siste årene har vært ekstra tøffe når det kommer til folk og fe som alle har en mening. Det har vært ekstra trøkk på kommentarer rundt oss lærere, og det har vært ekstra mye negativt om oss som yrkesgruppe. Og etter å ha lest kommentar etter kommentar (i alt for lang tid) er jeg ikke bare trist, men rett og slett skikkelig sint.

Nå er det jaggu meg nok.

Så vær så snill. La meg nå bare få oppklare et par ting. Ja du ja, du som sitter der og gulper opp sure oppstøt, eder og galle. Du som tror du vet, men som overhodet ikke aner:

Jeg er lærer, og jeg har en enorm yrkesstolthet. Noe mine kollegaer også har. Samtidig så både bryr vi oss om og strekker oss langt, ja mest sannsynlig lengre enn de aller fleste, for de sårbare barna. Vi møter de hver eneste dag, og vi har ropt i mange år om mer hjelp og støtte til både å kunne se, oppdage og hjelpe disse barna. Derfor føler mange av oss stor frustrasjon når det nå ropes så høyt om disse barna, og hvor «åpne skoler» tydeligvis er den eneste redningen.

Vi klager ikke over at folk nå bryr seg. Overhodet ikke. Vi er både glade og takknemlige over at flere nå ser ut til å snuse litt på problemstillingen rundt sårbare barn. Men frustrasjonen ligger der allikevel.

Hvorfor har det ikke blitt ropt høyt om disse barna tidligere (bortsett fra ropene fra oss lærere)? Hvorfor har ikke problemstillingen rundt sårbare barn vært et større fokus hos politikerne, forelde, media og folk og fe generelt før nå? Hvorfor måtte det en pandemi til for at vi endelig skulle bli hørt? Og vil det bli ropt like høyt når vi omsider kommer oss tilbake til en mer normal hverdag?

Jeg håper det. Jeg håper flere enn oss lærere, pedagoger og assistenter forstår at det finnes alt for mange av de sårbare barna. Og at vi trenger både hjelp, støtte og midler for å kunne hjelpe dem. Også håper jeg for guds skyld at de sårbare barna ikke bare blir brukt som et middel i en nåværende debatt. Et middel for å holde skoler og barnehager åpne. For nei, åpen skole er ikke redningen. Så langt der ifra.

Vi lærere bryr oss. Uten tvil. Og nettopp fordi vi bryr oss, ikke bare om de sårbare barna, men om alle elevene våre, har vi strukket oss lengre enn noen gang de siste årene. Vi har stått i klasserommet hver eneste dag, tatt imot elever med smil og varme, selv om mange av oss har vært redde.

Redde for å selv bli smittet, eller verre – smitte noen av våre aller kjæreste. Vi har isolert oss fra venner og familie i frykt for å smitte dem. Familie og venner har isolert seg fra oss på grunn av samme frykt. Vi har stått i frontlinjen i denne pandemien, uten noen som helst beskyttelse. Vi sto der da skolene gikk fra rødt til gult. Fra gult til grønt. Fra grønt til gult igjen. Vi sto der da elevene ikke lenger trengte å teste seg, selv om de var nærkontakter til påvist smitte. Vi sto der, stolte og engasjerte. Selv om vi visste at mange av våre elever kunne være smittet.

Vi sto der.

Og når skolene (eller klassen din) gikk til hjemmeskole, slang vi oss rundt over natta. Lagde undervisningsopplegg, tilpassede arbeidsplaner, møtte elevene hver morgen over skjermen, og fulgte og støttet de gjennom dagen. Vi har vært der da det oppsto to kriser samtidig, Korona- og fraværskrisen. Det har nemlig pågått to kriser parallelt med hverandre de to siste årene.

Det har nærmest ikke vært folk igjen på jobb. Og vikarer har ikke vært å finne. Enten fordi de også har blitt smittet, havnet i karantene, eller fordi de allerede er tatt av andre skoler. Eller nå før jul, hvor mange vikarer takket nei da de ble spurt, rett og slett fordi de ikke ville risikere å bli smittet eller å havne i karantene før jul.

Lærerne har ikke kjempet for sin rett om fri fra jobben nå før juleferien. Tro det eller er så er vi på jobb når det er hjemmeskole også. Men vi vet at hvis skolene ikke stengte nå når smittetrykket var såpass høyt, ville både vi, de vi bor med, og elevene våre risikert å gå en trist og isolert jul i møte.

For de sårbare barna er det best å være på skolen. For de aller fleste elever er det best å være på skolen. Og jeg har ennå ikke møtt en eneste lærer som heller vil ha hjemmeskole enn fysisk oppmøte i klasserommet. Men de sårbare barna, som det er så mye snakk om, har i hvert fall ikke godt av å havne i karantene – totalt isolert i et hus de helst ikke vil være i (hvis vi går for disse eksemplene vi har hørt så mye om).

Ikke minst, skal vi drive skole forsvarlig, må det være mennesker på jobb. Og med det enorme fraværet skolesektoren har stått foran, i lang tid, har dette selvfølgelig skapt sine utfordringer. Hvordan skal vi kunne ta imot elevene, når det ikke er lærere igjen i klasserommene?

Nei, vi lærere er verken late, har dårlige holdninger eller manglende motivasjon. Men vi er mennesker vi også. Mennesker som har stått i et forferdelig press over lang tid. Ja, vi har yrkesstolthet. Det er derfor vi har fortsatt å stå i det. Og når skolene igjen åpner etter ferien vil vi fortsatt stå der. Vi vil ta imot elevene med smil og varme. Klare til å ta fatt på vårhalvåret som venter.

Vi vil stå der.

Selv om vi nå i tillegg til alt annet også har «vunnet jackpotten» om fritidskarantene. Det betyr at jeg kan fortsette å stå der selv om jeg er klassifisert som nærkontakt. Jeg kan dra på jobb, men jeg kan verken levere eller hente barna mine i barnehagen. Jeg kan være på jobb, men jeg kan ikke bli med sønnen min på svømming eller datteren min på dans.

De må klare seg selv. De er jo tross alt 4 og 5 år, så det bør gå fint. Eller så er det vel også en allmenn oppfatning om at lærere ikke har et liv utenfor skolens vegger. Det er som 1. klassingene sier når de møter deg i butikken «handler DU også?!» Så ja, hvorfor ikke slenge på litt fritidskarantene. Vi har jo ikke annet å finne på etter jobb uansett.

Nei, fra og med 1. januar kan jeg ikke møte mammaen min eller la barna mine få ha med seg venner hjem. MEN jeg kan dra på jobb, heldigvis. Og sånn kan jeg ha det i mange måneder fremover. Hvis smittetrykket er like høyt som det var før jul, kan jeg risikere å være nærkontakt hele våren. Det betyr at barna mine må lide på grunn av mammas jobb. At deres behov må vike fordi mamma var så heldig å få fritidskarantene. Heldige oss.

Men ja, jeg vil stå i klasserommet når vi starter opp igjen. Jeg vil stå der, stolt og engasjert, dag etter dag.
Fordi jeg er lærer.
Fordi jeg har yrkesstolthet.
Fordi jeg bryr meg om elevene mine – hver og en av dem.
Fordi jeg elsker jobben min.
Og fordi det ikke er noe annet sted jeg heller ville stått.

Selv om takken vi får er hånlige kommentarer og latterliggjøring i media. Kommentarer som rett og slett bare gjør meg skikkelig trist. At all den enorme jobben vi har gjort og fortatt gjør ikke settes pris på. At frykten mange av oss bærer blir nærmest latterliggjort i media. Og aller verst – at vi nå også blir stemplet for å ikke bry oss om elevene våre. For dette er så langt fra sannheten som det går an å komme.

Så mitt store ønske for nyåret er ikke at pandemien forsvinner. Det ville rett og slett vært alt for lite realistisk. Nei, ønsket mitt for nyåret er rett og slett at vi lærere blir møtt med forståelse og respekt, og at vi får mer støtte og tillitt enn det som har blitt gitt oss de siste årene. For det synes jeg jaggu meg vi fortjener. Alle mine fantastiske kollegaer i hele skole- og oppvekstseksjonen. For makan til stå-på-vilje skal du jaggu meg leite lenge etter!

Ønsket mitt er ikke stengte skoler eller «mer ferie». Ønsket mitt er rett og slett at du som sitter der og spyr eder og galle over tastaturet heller svelger ned de sure oppstøta. At du heller viser litt forståelse. At du heller gir oss en klapp på skuldra. At du heller heier på alle de fantastiske lærere, pedagoger og assistenter – både i skole og barnehage, i istedenfor å dytte oss enda lengre ned, og i verste fall – knekke oss helt. For er det noe denne pandemien har vist, så er det at samfunnet ikke klarer seg uten oss.

Og det er jo egentlig verdt en tanke i seg selv.

Anne Line Morrow
Adjunkt ved Vestfossen Barneskole

Del: