From America to Upper Oaks

Annonse

Og å være som alle andre er trolig vanskelig når Petter Anthon Næss får én finger eller 10 med i spillet eller grepet om taktstokken.

31. oktober i fjor ga Ole Edvard Antonsen, Øvre Eiker Musikkorps og Petter Anthon Næss publikum en stor musikkopplevelse da de holdt konsert i kultursalen på Hokksund ungdomsskole. I forkant hadde det vært seminar.

Annonse

I år klinka korpset til med den meget anerkjente og internasjonale størrelsen Jens Wendelboe. Han har vært en snartur innom gamlelandet og holdt noen seminarer og spilt med noen storband.

Eneste korpset var Øvre Eiker musikkorps
Inspirerende, morsom og folkelig – samtidig som han er en musiker som holder et skyhøyt internasjonalt nivå, det er attesten Jens Wendelboe fikk av musikantene i Øvre Eiker musikkorps etter helgens meget vellykkede inspirasjonsseminar og konsert. En konsert hvor også «crooneren» Aleksander Kristoffersen fikk presentert seg.

Jens Wendelboe er trombonist, komponist, arrangør og orkesterleder innen jazz – en av våre aller fremste på området. En eksportartikkel.

Han har vært orkesterleder for Shakira og for Donna Summer var han det i over 20 år. Han var trombonisten i Blood, Sweat and Tears fra 2006 til 2013. Han har arrangert låter og spilt med en haug av de virkelig store.

I tillegg er han oppe i rundt 15 album i eget navn. Nå er han professor ved et universitet i USA ved siden av reise rundt og musisere og inspirere. Og kanskje er det først nå det begynner. Han er 66 og ifølge sangteksten er det vel da det begynner.

At mannen behersker sin trombone fikk publikum virkelig høre denne kvelden. Og vi fikk en rekke bevis på mannens komponistevner. For ikke å snakke om arrangering av låter. Aldri har musikkpublikum i Hokksund hørt «Bamsens fødselsdag» på denne måten. Det var fantastisk.

I tillegg viste han seg som en svært jordnær og morsom fyr som bød på et par skikkelige anekdoter fra livet på- og bak verdensscenen. Storiene rundt hvordan han ble bandleder for Donna Summer og da han pirka Neil Armstrong på skuldra og gikk med ham backstage var beint fram nydelige.

Konserten bød også på en egen avdeling med Jens, akkompagnert av en av verdens beste trommeslagere – Erik Smith, den hardtswingende bassisten Lilly Menice fra musikklinja på Kongsberg og Petter Anthon. Det svingte mer enn en gang. Lilly skal det bli svært interessant å følge framover. Når jeg da først er innom musikklinja på Kongsberg så var den representert både på slagverk og på klarinett.

Sånne anekdoter som Jens kan servere kan ikke Aleksander Kristoffersen servere ennå. Men han kan mer enn å servere Vestfossicana, som jeg nå har tillatt meg å døpe musikken hans for.

Han viste denne kvelden at han kan gå flere veier. Han kan bli en såkalt «crooner». En skikkelig en. Debuten som «jazz-sanger» var i hvert fall svært bra.

Innerst i Aleksander sitt hjerte har det brent en flamme og en drøm om en dag å kunne stå på scenen som Frank Sinatra – med stort orkester. Søndag gikk drømmen i oppfyllelse.

Og da korpset med solistene Jens Wendelboe og Aleksander mot slutten av konserten serverte svisken «Fly me to the moon» må jeg innrømme at jeg tenkte at med disse to og korpset blir jeg gjerne med på en månetur eller to om anledningen skulle by seg.

Anmeldt av Tor Kenneth Talmo

Annonse