Øvre Eiker Demensforening hadde invitert til det de kaller stormøte. Og stort ble det – ikke bare i antall – men også i innhold. Helene Sandvig – best kjent fra serien «Helene flytter inn», hadde tatt turen for å fortelle om sitt virke som journalist, men helt spesielt om en person som hadde betydd mest for henne – nemlig Pappa.
Men før hun slapp til var det Petter Anthon Næss som varmet opp både publikum og det lokale demenskoret «Lattergalene». Også det er et resultat av NRK-serien om Demenskoret der Vestfossingen Jan Runar Eliassen var en av hovedfigurene. Han var opptatt på annet hold i går og kunne derfor ikke stille i Hokksund, men resten av koret sang det de var gode for.
Gode har også Øvre Eiker Demensforening vært. De har nemlig på få år blitt den største lokalforeningen i Buskerud med 220 medlemmer. Foruten slike stormøter, som leder Ragne Berget kaller det, driver foreningen åpen kafé på Arbeidern i Gamle-Hokksund og på klubbhuset på Strandajordet i Vestfossen i tillegg til andre tilbud.

Selv om foreningen har vokst seg stor på bare få år, er det plass for flere og med prognosene for antall personer med demens, vil det garantert bli behov for flere slike møter og tilbud i tiden framover. Gårsdagens møte bød også på bevertning og ikke minst utlodning og her fikk det lokale næringslivet skikkelig ros. Ingen sier nei til Demensforeningen når det gjelder premier, skal vi tro lederen rett.
Helene og Pappa
Men kveldens høydepunkt var altså Helene Sandvig fra NRK. Best kjent som journalisten bak serien «Helene flytter inn». Journalist var også pappaen hennes. Han hadde sitt virke i Aftenposten i flere tiår før demenssykdommen kom snikende etter at han ble pensjonist.
Helene kunne fortelle om sitt forhold til «Pappaen min», om søskenflokken og de ulike dilemmaene de sto overfor når det begynte å bli klart at pappa ikke var helt i «vater» mentalt i tillegg til den generelle helsesituasjonen.

Det å bo hjemme og klare seg selv, det å kunne kjøre bil selv, lage seg kaffe og mat var alle viktige deler av livet til pappaen til Helene. Og det å skulle gi slipp på mye av dette og ta imot hjelp, skulle vise seg å være vanskelig. Det ble også vanskelig for familien å vite hvor mye de skulle styre over hodet på pappaen sin og hvor langt de skulle gå – for eksempel i det å få fratatt ham førerkortet.
Som mange pårørende til demenssyke har erfart, kan sykdommen føre til sinne, vegring mot å ta imot hjelp og etter hvert overdreven medisinering. Alt dette opplevde Helene og familien, noe hun har skrevet om i boken «Pappaen min!».

Helen startet jobben med boken i 2017 – to år etter at faren døde. Gjennom ulike journaler fra hjemmesykepleien og sykehjem fikk hun et unikt innblikk i hvordan faren hadde møtt og ble møtt av helsepersonell på den siste reisen.
Gjennom bilder og små videosnutter, fortalte Helene om denne tiden og de dilemmaene familien sto i. At dette er en sterk historie selv for henne, var tydelig da hun måtte ta seg noen pauser for å hente seg inn.
Følelser ble det også i publikum der mange tørket tårer og synes dette var sterkt å høre om.



FLERE SAKER
Små marginer og sekundstrid sikret sølvmedaljen for Andersen
Fylkeskommunen gir 250.000 til å frakte medisinsk utstyr til Ukraina
På sykkel langs sti og vei i Eiker-bygdene