«Slipp Willy fri!»
Nei, dette er ikke en del av samtalen meg selv, der jeg står i boxern foran speilet før jeg legger meg i senga om kvelden. For «Willy» henger fortsatt mot jord, og sånn vil det forbli. Apropos seng, så kjøpte jeg ny seng for flere år siden. Av typen dobbel. Men delen av senga som jeg ikke bruker, har sjelden blitt okkupert av andre enn Molly. Et hunnkjønn riktignok. Men hun har hale, og i motsetning til eieren, er den flink til å få med seg smågnagere i hus.
Det er verdt å nevne at Molly hadde fått navnet sitt, før jeg hentet henne som liten kattunge. Jeg har ikke oppkalt den etter kallenavnet på et rusmiddel («molly» er et kallenavn på stoffet MDMA), selv om jeg har jobbet nesten 20 år på barnevernsinstitusjon og har god kjennskap til stoffet. Selv har jeg aldri inntatt andre rusmidler enn alkohol. Men jeg tok MR for en stund tilbake, og jeg har kraftig klaustrofobi. Så for å ha noen som helst mulighet til å komme meg inn i trommelen forstod jeg at her må det inntas noe sterkere enn alkohol i forkant av undersøkelsen.
Etter å ha svelget nedpå en liten beroligende variant, var det bare å kjøre meg inn i røret. Jeg storkoste meg faktisk en times tid, og fikk til og med se en film som ble vist i hodeenden av trommelen. Filmen var laget av Sir David Attenborough og handlet om livet til dyrene på savannen. Men den lille hvite pillen gjorde filmen mer interessant enn selv den godt brukte VHSn, merket «Rideskolan», som jeg fikk låne av en kamerat som 14-åring. For ordens skyld, jeg var ikke spesielt hesteinteressert som ungdom.
Jeg har hatt noen episoder med norsk helsevesen. Jeg har jo det. For 10 år tilbake fikk jeg beskjed om å begynne med såkalt engangskateter, etter at «Vesle Hvaldemar» ikke ville tømme ut alt den hadde lagret på tanken. Så da måtte jeg en tur til «Doktor Snurrebass».
Doktoren skulle lære meg hvordan jeg skulle bruke dette snaue 40 centimeters røret. Han dro det ivrig frem, og jeg fikk straks assossiasjoner til utdaterte testmetoder for diverse kjønnssykdommer. Hårene reiste seg sporenstreks i nakken, som et pinnsvin som beskytter seg mot fare.
Etter undervisningen ga doktoren meg røret i hånda og utbrøyt tydelig: «vær så god, nå kan du prøve å tre det inn mens jeg står og ser på». Med haka på brystkassa og skjelvende gange, tuslet jeg slukøret inn på toalettet, mens han stod i døråpningen klar for å bivåne seansen. Forsiktig dro jeg ned både bukse og boxer, før jeg kikket betuttet ned. Der hadde snegla trukket seg kontant inn i sneglehuset, og det var lite som tydet på at den ville forsøke å stikke hodet ut igjen med det første. Jeg så ikke annet enn hudfolder, og skjønte umiddelbart at selv en hel kilo sukker ikke ville hjelpe nevneverdig på problemet.
Men jeg måtte jo prøve. Så jeg tok forsiktig tak i hudfoldene med pinsettgrepet, og forsøkte å lirke røret inn. Kateteret minnet meg forresten om en gammeldags pekestokk. En sånn som Vidar Theisen brukte når han forsøkte å peke på Longyearbyen, men ofte traff Larkollen eller Jostedalsbreen. Eller en sånn variant som ungdomsskolelæreren min brukte til å slå i pulten når jeg ikke fulgte med på naturfagundervisningen om kjemiske bindinger og jordsmonnet i Russland.
TRE KVARTER holdt jeg på inne hos urologen, uten at pekestokken ville inn i det som til vanlig kunne minne om et mannlig kjønnsorgan. For kroppen var i helspenn fra tåballene og opp til hårfestet. Det ville seg ikke. Urologen ble til slutt både utålmodig og oppgitt, så jeg fikk beskjed om å prøve på nytt når jeg kom hjem. I dag bruker jeg ikke engangskateter, hvis noen mot formodning skulle lure på akkurat det.
Men vi har fått besøk av en fremmed art i Hokksund. En art som ikke bør være her, og som så vidt meg bekjent, ikke har vært her på flere tiår. Nei, jeg snakker ikke om nynazister, men om et vennligsinnet pattedyr.
Torsdag 23. april satt Tor Arne, Harald Horgen, og jeg på elvehuset. Klare for å ta imot en 5. klasse fra en av skolene i Øvre Eiker. En snau time før 5. klassingene skulle komme, ringte telefonen til Tor Arne. Det var Abbas i andre enden. Han kunne fortelle at han stod på Risøra og stirret rett ut på en hvithval. Raskere enn en løvene på savannen, heiv vi oss i bilen. Jeg vil herved benytte anledningen til å komme med en liten beklagelse til samtlige beboere i Dynge. Det kan nemlig være at vi holdt litt over tillatt hastighet over dumpene, på vei mot Risøra. Jeg kjørte og Horgen satt på.
Men Horgen rakk ikke engang å snurpe på seg sikkerhetsbeltet, før vi rullet ned på Risøra. Resultatet ble to kuler i hue på Horgen, samt ei fortann i manko. Men hvithvalen den fikk vi se, før vi måtte tilbake på elvehuset for å møte 5. klassingene.
Og hvis noen skulle være det minste i tvil. Fremtiden ser meget lys ut for 5. klassetrinnet i Øvre Eiker. En hel uke hadde vi besøk av 5. klassinger på elvehuset. De fikk innføring i både laks og lokalhistorie. De satt som tente lys og hørte om blant annet smolt, klorbehandling mot gyro, og rekordlaksen i Drammenselva. Dessuten viste de et enormt engasjement, til stor glede for oss som arrangør.
Verden ruller videre, selv om mye er som før. AnneMa gjør fremdeles som AnneMa vil, kjærligheten tok slutt på nytt for Gaute Gratta Grøtsleiv, Snapchat fortsetter å kaste kroner etter folk som aldri burde hatt en offentlig stemme, og samfunnet fortsetter å skape selvsentrerte egoister, tastaturkrigere, og besserwissere. Sophie Elise f. eks. hadde aldri tjent penger om ikke det var for at det finnes folk der ute som ønsker å se hva hun formidler. Det siste jeg så i en avisoverskrift, var at hun betaler 3.000 kr for intravenøs behandling mot fyllesyke. Og effekten varer ikke evig. Det må gjentas hver gang man er fyllesyk. Men akkurat hun og Nora Haukland blir kanskje ikke så ofte fyllesyke.
Og tro meg, det er ikke bare tenåringsjenter som følger Sophie Elise. 619.000 personer har valgt å følge henne på Instagram. Det er Torleif pensjonist 73 år fra Rælingen, Marianne lektor 45 år fra Tyristrand, Steinar barnevernspedagog 51 år fra Opsahl, og Ruth Vigdis uføretrygdet 59 år fra Harstad. Ruth Vigdis er dessuten både besserwisser og tastaturkriger også.
Ruth Vigdis liker seg best godt tilbakelent i stresslessen, der hun oppholder seg flesteparten av døgnets 24 timer. Her sitter hun, kun iført en hullete joggebukse med rester etter middagen fra forrige uke, t-skjorte med påtrykket «Norge er ikke skapt for å sitte på rævva», og nedtråkkede crocks fulle av små frukter festet i fronten. Fettfingrene er godt plantet nedi posen med Maarud «sourcream & onion» mens skålen med Holiday dip balanserer forsiktig nede på navelen.
Nå leser hun om rettsaken mot Marius Borg Høyby. Etter å ha lest ferdig, henvender hun seg ivrig til mannen: «Odd Johan! Odd Johan! Nu blir æ nødt tel å fortæll heile det norske folk kossen det her hæng sammen». Hun kaster seg engasjert over tastaturet og skriver ivrig i kommentarfeltet: «folk må jo faenimeg forstå at det ikke e greit å voldta andre!»
Takk Ruth Vigdis, for at du velger å opplyse resten av landet. Hva skulle vi gjort uten sånne som deg? Selv har jeg nylig vurdert om jeg skal gå ned på Risøra og avlive hvitvalen med sprettert. Men etter å ha trålet meg gjennom samtlige kommentarfelt som omhandler hvalen, har jeg heldigvis blitt opplyst om at den bør få være i fred.
Dette innlegget skulle opprinnelig handle om åpningen av laksefisket, men jeg skreiv meg bort som vanlig. Uansett så håper jeg at det blir noen år til hvithvalen på nytt viser seg i Drammenselva, selv om den er et artig skue og det er moro med litt liv og røre i Hokksund.
Til slutt ønsker jeg å komme med en liten oppfordring til dere naboer i nærområdet:
Dersom vi i ØJFF velger å legge deler av årets julebord til den nye badstua på campingen, kombinert med et friskt og deilig bad i elva, så lov meg å ta frem kikkerten før dere napper opp smarttelefonen og taster nummeret til Greenpeace. Joda, hvithvaler føder levende unger, og opererer i flokk. Og selv om vi også liker å operere i flokk, har samme hudfarge, og noen av oss muligens ser fødeklare ut etter 10-12 enheter, så er det altså bare vi som ligger og skvulper i vannflata. Og ikke Hvaldemar som har tatt med resten av slekta på vei tilbake til Drammenselva.
God laksesesong!
Bent Halden Jørgensen
FLERE SAKER
Er ny Drammen stasjon viktigere enn Steinberg stasjon for punktlighet?
Tanker fra en ordfører i kommune-Norge
Historisk grep for arbeidsskader fra regjeringen