Jeg har selv en 16-åring som akkurat har tatt det steget. Og som mamma – og lokalpolitiker – har det fått meg til å tenke mye på hva ungdommene våre egentlig trenger fra oss voksne.
For selv om de blir høyere enn oss, får mørkere stemme, egne meninger og etter hvert mener at foreldrene skjønner omtrent halvparten så mye som før, slutter de ikke å trenge voksne.
De trenger oss bare på en annen måte.
Vi må tørre å være voksne
Det snakkes mye om barn og unges psykiske helse, utenforskap, mobbing, rus og ungdom som faller ut av skole og arbeidsliv. Det skal vi snakke om. Og vi skal ta det på alvor.
Folkehelseprofilen for Øvre Eiker i 2026 viser blant annet at færre av våre 17-åringer trener ukentlig enn i landet ellers, og at skjermtiden blant unge er høyere enn landsgjennomsnittet. Kommunen har også en høyere andel mennesker utenfor utdanning og arbeidsliv. Samtidig er gjennomføringen av videregående opplæring nå på nivå med landet.
Det siste fortjener også å bli sagt. For jeg er ganske lei av at ungdom omtales som om de er én eneste stor bekymringsmelding. Det er de ikke. De aller fleste ungdommene våre klarer seg godt. De går på skolen, trener, jobber, gamer, forelsker seg, krangler med foreldrene sine, finner venner og forsøker å finne ut hvem de skal bli. Akkurat slik ungdom skal.
Men noen strever. Og da må vi være der før problemene har vokst seg så store at hele hjelpeapparatet må kobles inn. Det er både bedre menneskelig politikk og bedre bruk av fellesskapets penger.
Forebygging må skje før det brenner
Vi politikere er fryktelig flinke til å snakke om forebygging. Det ordet finnes i omtrent enhver plan kommunen produserer. Men forebygging er ikke et dokument. Forebygging skjer når læreren reagerer på fraværet før eleven forsvinner fra skolen. Når helsesykepleieren har tid til den ekstra samtalen. Når treneren spør hvorfor en ungdom plutselig sluttet å komme. Når en arbeidsgiver gir en ungdom som ikke har verdens lengste CV sin første sjanse. Og når en ungdom kan oppsøke hjelp før problemet har blitt en diagnose.
Derfor mener jeg vi må prioritere tilbud som faktisk møter ungdom der ungdommen er. Et godt eksempel finner vi midt i Hokksund.
Headspace er tidlig innsats i praksis
Headspace Øvre Eiker, drevet av Mental Helse, er et gratis lavterskeltilbud for unge mellom 12 og 25 år. Her trenger du ingen henvisning. Ingen diagnose. Og du trenger ikke først å bevise at du har det vanskelig nok til å få noen å snakke med. Du kan komme innom. Du kan møte andre. Og trenger du å snakke, finnes det trygge voksne som har tid til å lytte.
Det høres nesten for enkelt ut. Men kanskje er det nettopp enkelheten som er poenget. For noen ganger trenger ikke en 15-åring først og fremst et behandlingsforløp. Noen ganger trenger vedkommende å kunne si: «Det er noe jeg sliter med». Og møte en voksen som svarer: «Ok. Fortell».
Det er slik vi ønsker at førstelinjen skal fungere. Hjelpen skal komme tidlig, terskelen skal være lav, og vi skal ikke bygge systemer hvor ungdom må bli sykere før de kvalifiserer til hjelp. Headspace erstatter selvfølgelig ikke fastlege, BUP eller spesialisthelsetjenesten når ungdom trenger behandling. Men nettopp derfor er slike tilbud viktige. Noen trenger behandling. Andre trenger støtte, veiledning eller noen som lytter før problemene vokser. Vi må klare å skille mellom de to.
Kommunale kroner må nå ungdommen
Her kommer politikken inn. Øvre Eiker, som de fleste kommuner, kommer til å måtte prioritere hardt i årene fremover. Da kan ikke svaret på enhver utfordring være en ny prosjektgruppe, en ny plan, et nytt administrativt nivå eller enda en rapport. Pengene våre må så langt som mulig ut dit mennesker møter mennesker.
Til skolen. Til helsesykepleieren. Til forebyggende arbeid. Til lavterskeltilbud. Og til samarbeid med frivilligheten.
Frivillige organisasjoner sitter på enorm kompetanse, engasjement og kapasitet. Kommunen trenger ikke nødvendigvis å bygge en kommunal kopi hver gang noen andre allerede gjør en god jobb.
Det er også FrP-politikk for meg:
Det offentlige skal gjøre de oppgavene det skal gjøre – og gjøre dem godt. Samtidig skal vi slippe familier, frivillighet, næringsliv og lokalsamfunn til. For et godt samfunn bygges ikke på rådhuset alene.
Kommunen kan heller ikke oppdra barna våre
Dette må vi våge å si. Kommunen skal sørge for gode skoler og tjenester. Vi skal stille opp når barn og familier trenger hjelp. Og når et barn ikke har en trygg voksen hjemme, har fellesskapet et særlig ansvar.
Men kommunen kan aldri erstatte foreldrene. Politikere kan ikke vedta seg frem til en trygg barndom. Det offentlige kan heller ikke overta ansvaret for helt vanlig oppdragelse, tilstedeværelse og grensesetting. Foreldre har hovedansvaret for egne barn. Det ansvaret innebærer kjærlighet og omsorg. Men det innebærer også å vite hvor ungdommen din er. Hvem de er sammen med. Å følge med på skolen. Å sette grenser. Å si nei. Og av og til tåle at tenåringen synes du er verdens mest urimelige menneske. Det overlever både de og vi. Ungdom trenger voksne som tør å være voksne.
Krav er ikke det motsatte av omsorg
Jeg tror vi har blitt litt redde for krav. Som om forventninger til ungdom står i motsetning til forståelse og omsorg. Det gjør de ikke. Jeg forventer noe av ungdom fordi jeg tror på dem. Skolen skal stille faglige krav. Samfunnet skal stille krav til oppførsel. Og handlinger må få konsekvenser.
Samtidig skal en ungdom som har rota det skikkelig til vite at det finnes en vei tilbake.
Det må være mulig å si begge deler:
«Det du gjorde var ikke greit.» Og «Jeg gir deg ikke opp.» Det er ikke hardhet. Det er voksenansvar.
Arbeid er også forebygging
Og så er det én ting jeg mener vi snakker altfor lite om når vi diskuterer ungdom og utenforskap:
Jobb. Den første sommerjobben handler om mye mer enn lønn. Det handler om å møte til avtalt tid. Ha en sjef. Samarbeide med mennesker du ikke har valgt selv. Oppleve mestring. Tjene sine egne penger og kjenne at noen faktisk har bruk for deg.
Jeg ønsker at flere lokale bedrifter skal våge å gi ungdom den første sjansen. Og kommunen bør være en medspiller, ikke gjøre det unødvendig vanskelig for bedriftene som vil slippe unge inn.
Veien fra skole til arbeid må bli kortere, ikke lengre. For noen ungdommer kan den første jobben være langt mer forebyggende enn mange tiltak vi kunne vedtatt rundt et møtebord.
Vi må reagere før stolen blir tom
Når en ungdom begynner å falle ut, skal ikke systemene våre sitte på hvert sitt kontor og vente på at problemet blir stort nok til å passe inn i riktig boks.
Skole, helse, forebyggende tjenester og andre relevante aktører må samarbeide – selvfølgelig innenfor de rammene personvern og taushetsplikt setter.
Og ungdommen og familien skal så langt som mulig være deltakere, ikke saker som sendes mellom tjenester. Det viktigste tidspunktet er ikke når ungdommen har vært borte fra skolen i seks måneder. Det er når stolen begynner å stå tom.
De trenger ikke perfekte voksne
Og nei. Ungdom trenger heller ikke perfekte foreldre. Gudskjelov. Da hadde i hvert fall jeg vært arbeidsledig for lenge siden. De trenger voksne som er til stede. Som spør én gang til når «det går bra» åpenbart ikke betyr at det går bra. Som legger bort sin egen telefon innimellom. Som tåler å være upopulære. Som sier unnskyld når vi selv tar feil. Som stiller krav fordi vi tror ungdommen kan klare dem. Og som fortsatt står der når ting går galt.
Jeg er mamma før jeg er politiker. Og kanskje er det derfor dette engasjerer meg så sterkt. Jeg ønsker en kommune som stiller opp når familien trenger hjelp – men som også har tillit til at familiene kan mestre sine egne liv.
En skole som både ser eleven og forventer noe av eleven. Et hjelpeapparat som kommer tidlig inn når det trengs. Et lokalsamfunn hvor frivilligheten får være frivillighet. Og et næringsliv som tør å åpne den første døra for ungdommen som ennå ikke har rukket å bevise hva han eller hun kan.
Nå er det vår tur
Når jeg ser ungdommene som nå har begynt på videregående, ser jeg ikke en «generasjon det er noe galt med». Jeg ser unge mennesker på vei inn i voksenlivet. De kommer til å gjøre fantastiske ting. Og de kommer til å gjøre idiotiske ting. Akkurat som vi gjorde. Så kanskje utfordringen denne høsten ikke først og fremst skal gå til dem.
Den skal gå til oss. Til foreldrene. Til skolen. Til politikerne. Til frivilligheten. Til næringslivet. Til alle oss voksne. Se dem. Still opp. Still krav. Gi dem ansvar. Gi dem en sjanse. Grip inn når noe begynner å gå galt. Og ikke gi dem opp når de snubler.
For det koster å satse på ungdom. Men det koster langt mer å la være.
Wenche Nordahl
Kommunestyrerepresentant
Øvre Eiker FrP
FLERE SAKER
Hørsel handler om å høre til
Også unge kan være uføre
KRONIKK: Denne uken begynte en viktig reise