Kanoen het egentlig Bertha. Et navn hun hadde fått av en liten gutt for mange år siden, den gangen hun suste nedover Vestfossen elva med latter og barneskrik rundt seg. Hun husket følelsen av vannet som bar henne, vinden som lekte med sivene langs bredden, og plasket fra padleårene som slo rytmisk mot elveoverflaten. Hun elsket å være ute – å være fri.
Men tiden gikk der oppe på kanostativet. Det var for vanskelig for mange og få henne og de andre kanoene på vannet for de som hadde lyst på tur. Først måtte de ha bil med hengerfestet og hengersertifikat og så måtte de besøke biblioteket når det var åpent og leie vester og årer.
Sesong etter sesong lå hun der. Vårregnet trommet forsiktig på henne. Sommeren brakte varme, men ingen tok henne med. Høsten strødde løv over henne, og vinteren pakket henne inn i snø. Hun begynte å føle seg tung, støvete – og glemt. Har ingen lyst til å reise på kano tur lenger?
Noen ganger hørte hun lyder fra tunet. En traktor. En hund. Barnelatter langt borte. Da løftet hun på håpet, men ingen kom. Hun lengtet etter å kjenne vannstrømmen under seg igjen, etter latter, etter eventyr. Hun drømte om elva, om den svingete, brusende elva ned fra Vestfossen til Hokksund hun en gang kjente så godt.
En kveld, mens solen sank bak åsene og himmelen glødet i gull og rosa, hørte Bertha noen stemmer.
– Har du hørt? sa en kråke som hadde slått seg ned i bjørketreet. – Øvre Eiker idrettsråd har gitt en gave til kommunen. Et nytt hus nede ved elva – for kanoer. Så barn og unge kan komme seg lettere på kanotur.
Kanoens åreformede hjerte hoppet et slag.
– Tror du… tror du de vil ha meg? sa hun lavt.
– De trenger kanoer som har historier. Som deg, svarte kråka og fløy sin vei.
Og så, en uke senere, kom det en bil. Mennesker i refleksvester og varme smil. De bar henne forsiktig ned fra stativet. Hun ble vasket, slipt litt, fikk på et BUA-merke og kjent igjen for den hun var. Noen hvisket: «Denne har nok mye å fortelle».
Og så, en tidlig morgen, ble hun kjørt til sitt nye hjem – nede ved Vestfossen Idrettsforening der det nye huset lå rett ved elva. Hun fikk høre at barn og unge kunne låne både henne og utstyr via en app. Bertha kjente lukten av vann, bruset av vann fra kraftstasjonen og hørte lyden av glade stemmer, og kjente varmen fra solstråler som danset.
Hun var ikke ensom lenger. Hun var hjemme. Hun var klar!

FAKTATEKST:
Kanohuset ved elva er gitt i gave til Øvre Eiker kommune fra Øvre Eiker Idrettsråd, med støtte fra Sparebankstiftelsen DNB. Dette er vårt bidrag til å markere Friluftslivets år i samarbeid med Øvre Eiker kommune, sier leder av Øvre Eiker idrettsråd, Hanne Lyngaas.
Øvre Eiker idrettsråd er stolte og glade for at Øvre Eiker kommune – med base i Vestfossen – nå kan tilby enkel og gratis utleie av kanoer rett ved Vestfossen elva. Vi har hatt et langt og godt samarbeid med Øvre Eiker kommune for å få dette til. På denne måten senker vi terskelen betydelig for egenorganisert aktivitet for barn, unge og familier. Dette huset og utstyret skal inspirere til aktivitet, fellesskap og gode opplevelser på vannet – midt i hjertet av kommunen. Vi håper mange har glede av tilbudet i mange år framover.
FLERE SAKER
Hetebølge over Åsendammen?
Lokale prosjekter fikk støtte fra bankstiftelse
Talentsamling: Strømsgodset-spillerne trener med Norges beste