Men samtidig tror jeg mange kjenner på en voksende frustrasjon over avstanden mellom det folk stemmer for og det som faktisk skjer. Jeg kjenner i alle fall på det selv som ordfører. Og jeg tror vi snart må tørre å være ærlige om hvorfor det har blitt sånn.
For sannheten er at stadig mer makt er flyttet bort fra folk og folkevalgte. Ikke gjennom ett vedtak eller én stor reform, men bit for bit, over mange år. Makt er delegert videre til direktorater, tilsyn, statsforvaltere, statsforetak og ulike kontrollorganer. Ofte med de beste intensjoner.
Vi har laget regler for å sikre naturvern, klima, likebehandling, økonomisk kontroll og rettssikkerhet. Alt dette er viktige hensyn. Men summen av alt dette er også et samfunn hvor stadig flere opplever at svaret er nei.
Nei til brygga.
Nei til tiltak på egen eiendom.
Nei til lokale løsninger.
Nei til skjønn.
Nei til unntak.
Og når summen av alt blir stort nok, begynner folk å spørre: Hvem er det egentlig som bestemmer i dette landet?
Det er ikke lenger lov å bygge i strandsonen mange steder, selv der det tidligere var helt naturlig. Stortinget kunne tilsynelatende ikke bare vedta å få togstoppet på Steinberg tilbake, selv om det er staten som betaler for jernbanen. Bane Nor er nå uavhengige.
Vi ser debatter om å utlevere norske borgere til rettssystemer i andre europeiske land uten materiell prøving i norsk rett. Og samtidig får folk inntrykk av at hverdagslivet skal detaljstyres stadig mer. Helt ned til hvordan du skal handle møbler på IKEA, altså nå med sykkel.
Hver sak kan sikkert forklares isolert sett. Men samlet skaper det en følelse av at handlingsrommet blir mindre og mindre.
Det er en ganske spesiell følelse å sitte med ansvaret overfor innbyggerne, men samtidig oppleve at svært mye makt ligger et helt annet sted enn hos dem folk faktisk har stemt på.
Jeg har stått i saker hvor kommunen ønsker én retning, lokalbefolkningen støtter det, de folkevalgte vedtar det, men så møter vi en murvegg av innsigelser, tolkninger, retningslinjer og prosesser.
«Nei, den brygga er ikke lov fordi det ikke står i reguleringsplanen».
Å ja, du mener reguleringsplanen hvor vi ønsket å åpne for brygger, men fikk innsigelse om at vi ikke skulle gjøre det?
Da begynner folk å lure på hva poenget med lokalpolitikk egentlig er.
Og jeg mener ikke dette som et angrep på offentlig ansatte. Vi har utrolig mange dyktige folk i kommuner og stat som hver eneste dag prøver å gjøre en god jobb innenfor regelverket de er satt til å forvalte.
Men vi må tørre å diskutere det som skjer når systemene blir så sterke at politikken gradvis reduseres til administrasjon. For i et demokrati må de store avveiingene til slutt tas av mennesker som kan holdes ansvarlige av velgerne.
Folk skal kunne være misfornøyde og stemme oss politikere ut. Det kan de ikke gjøre med et direktorat, et tilsyn eller en anonym prosess. Og når folk opplever at politikken ikke lenger klarer å endre kurs, da er det heller ikke rart at mange spør seg hvorfor de skal stemme i det hele tatt.
Det er ikke sunt for demokratiet. Og det er heller ikke sunt for tilliten i samfunnet.
Jeg tror ikke løsningen er mindre faglighet eller svakere institusjoner. Men jeg tror vi trenger en ny og ærlig diskusjon om balansen mellom demokrati, fag og styring.
For hvis folk opplever at stemmen deres betyr mindre og mindre, da får vi et problem som er langt større enn både brygger og togstopp.
Det var mine tanker i dag.
Adrian Tollefsen
Ordfører i Øvre Eiker kommune
FLERE SAKER
Historisk grep for arbeidsskader fra regjeringen
3.000 liggedøgn innen psykisk helse forsvant – ingen kan si hvor pasientene ble av
Tradisjonell markering av 1. mai i Øvre Eiker