KRONIKK: Dobbel plastregning til forbrukerne

Annonse

Alle som eier en bolig i Norge, må betale avgift for håndtering av husholdningsavfall til kommunen. Denne renovasjonsavgiften skal kun gå til lovpålagte oppgaver, som er innsamling og behandling av husholdningsavfall.

Derfor har vi en egen forskrift som regulerer at du ikke betaler mer enn de faktiske kostnadene ved håndtering av avfallet. Kommunen har ikke mulighet til å bruke inntekter fra renovasjonsgebyret til noe annet.

Annonse

I tillegg har vi en avfallsforskrift som sier at produsenter av emballasje har ansvar for å finansiere innsamling, sortering, materialgjenvinning og annen behandling av brukt emballasje. Vi bruker det som eksempel her, men det gjelder også en del andre materialer. Produsentene har altså et økonomisk ansvar for emballasjen på sine produkter også når det blir avfall.

Finansieringen er ment å betale for innsamlingen til kommunene, og faktisk helt fra det kastes til det er materialgjenvunnet. I praksis er det du og jeg som betaler for dette som forbrukere, siden produsentene legger på noen øre ekstra til prisen for hvert produkt for å dekke denne kostnaden.

Nekter å betale
Men, det er altså ikke produsentene selv som henter avfallet hjemme hos deg. Produsentene har i stedet avtaler med kommunene som samler inn, sorterer og transporterer emballasjen – som deretter blir gjenvunnet.

Gjennom produsentansvaret skal produsentene betale kommunene for at de gjør denne jobben. Det de er villige til å betale i dag dekker imidlertid bare en liten del av det jobben faktisk koster. De nekter å betale det de skal, fordi det norske regelverket er for utydelig. Resten av regningen må kommunen sende videre til innbyggerne gjennom økte gebyrer. Da oppstår problemene.

Hele ideen med et produsentansvar der forurenser skal betale, er at produsentene skal få et økonomisk press på seg til ikke å produsere skrot. Når de likevel kan overlate alle kostnader til andre, undergraves hele systemet. Da trenger ikke produsentene å endre på produktene slik at de blir lettere å ombruke, reparere eller materialgjenvinne. Da kan de fortsette å produsere ikke-gjenvinnbart skrot, og produsentansvar som virkemiddel mister sin funksjon.

Dermed betaler du som forbruker for plastgjenvinning to ganger: Først betaler du noen ekstra øre for produktet i butikken, slik at produsentene skal kunne betale for jobben som må gjøres med avfallet. Deretter betaler du for andre gang gjennom økt renovasjonsavgift til kommunen, nettopp fordi produsentene ikke betaler det de skal til kommunene.

Bryter med EØS
Det som også er foruroligende, er at den norske praksisen står i fare for å bryte med EØS-regelverket. Norske produsenter og importører betaler betydelig mindre inn til ordningene for produsentansvar enn sine europeiske kolleger. Det gir ikke bare en underfinansiering, men også en forskyvning i konkurransen mellom aktørene.

Når produsentene sender regningen videre til kommunene blir dette en form for ulovlig statsstøtte. Pengene produsentene sparer ved å unnlate å betale kommuner for arbeidet de utfører, blir nemlig en overføring fra det offentlige til private aktører.

Systemet må fikses
Samfunnsbedriftene mener myndighetene må stramme inn regelverket for produsentansvar. Først og fremst må reglene sørge for at produsentene faktisk betaler det de skal. Det gir produsentene et økonomisk insentiv til å lage produkter som kan ombrukes, repareres eller materialgjenvinnes, fremfor å forbrennes eller legges på deponi.

Likevel er det alltid noen som vil snike seg unna, som de gjør det i dag, og derfor må myndighetene også ha systemer for å følge opp regelverket langt bedre.

Feil og mangler ved systemet undergraver det myndighetene vil oppnå med økt materialgjenvinning og en sirkulær økonomi. Derfor må vi ha endringer. Produsentene må få tydelige krav til å betale for dette én gang, slik at du slipper å betale for det to ganger.

Svein Kamfjord
Samfunnsbedriftene
Avfall og ressurs

Annonse