29. mai 2024

Din lokalavis på nettet – Nært og nyttig

Simen Loe & The Neighborhood får god anmeldelse av Tor Kenneth Talmo. Her snakker vi om en sterk femer. (Alle foto: Tor Kenneth Talmo)

En sterk femmer fra Simen og band på biblioteket

Det kan se ut som om torsdag er i ferd med å bli den store musikkdagen i Øvre Eiker. På biblioteket i Hokksund har «Tussmørk torsdag» utviklet seg til en suksess. På Onkel Thor i Vestfossen er de i ferd med å «teste ut» Trivelig torsdag.
Annonse

Sist torsdag var det fullt hus begge steder. I Vestfossen sto Claudia Scott på scenen og på bibliotekscenen i Hokksund var «lesehestene» i Simen Loe & The Neighborhood. Jeg prioriterte biblioteket. Der var lokale utøvere og musikk etter mitt hjerte.

Claudia Scott stikker innom lesesalen i Hokksund i mars. Og steller livet pent med meg så gjør nok jeg det også.

Annonse

Det som skulle bli en kveld for minneboka åpnet med balladen Shotgun House. En nydelig ballade som Simen valgte å la avslutte albumet Neighborhood som kom i fjor. En ballade som med sin sårbare fremføring ga albumet en følsom og beint fram vakker avslutning.


Torsdag kveld, blant Hokksunds desidert største samling av bøker, ga balladen konserten en vakker og følsom åpning. Det var så stille blant publikum at jeg gjør om uttrykket «du kunne høre en knappenål falle» til at lesehesten på første rad ikke turte å bla om til neste side. I salen eller skal vi si hyllene på biblioteket sto både Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Jo Nesbø, Rune Christiansen og Gert Nygårdshaug og fulgte stille med.

Det er et mangfoldig og også et eksklusivt publikum på disse bibliotek-konsertene. Men bøkene og rommet danner en fantastisk atmosfære. Ja, det gjør det trofaste og høyst levende publikummet også. Og på bakerste benk befant nok en gang Mats Nedberg seg. Han kan lyden i bibliotekrommet til fingerspissene og det beviste han også denne kvelden. Lyden var som vanlig delikat.

På scenen var det innledningsvis tre menn. Det var én stemme. Det var én gitar og det var én steel-gitar. Det var Simen Loe. Det var Ola Foss Eriksen. Og det var Marius Hirth Klovning. Sistnevnte på sin tredje spillejobb med denne gjengen. Reisen i Simens og bandets musikalske verden kunne begynne. Og for en reise det ble.


Etter den nydelige Shotgun House kom resten av bandet og vi ble tatt med til åpningslåta fra debutalbumet i 2018, Breathing Fire. En kraftfull rootsrocker og fra denne låta begynte bøker og publikum å gynge med. En gynging som Simen og bandet fra tid til annen tok mesterlig ned med å legge inn flotte ballader. Og med den sceneutstrålingen som Simen er utstyrt med, så hadde han vel egentlig publikum i sin hule hånd allerede fra åpningen av. Hans historiefortellende egenskaper ligger som en stø grunnmur i alle hans låter og den finner en også igjen i måten han snakker med sitt publikum på.

Breathing Fire ble etterfulgt av nok en låt fra 2018 albumet. Låta som har gitt bandet navnet. Neighborhood. Et band som består av fire mjøndølinger, én fra Konnerud og én fra Voss. Vossingen har forøvrig lært seg å svømme i Hokksund, så han har lokal tilknytning han også, ifølge Simen.

På sett og vis fikk vi denne kvelden en real innføring i rootsrock og americana. Vi fikk det av Simen Loe, Ola Foss Eriksen (gitar), Mats Mæland Jensen (trommer), Martin Monrad Hansen (bass) og Ove Westerhus (piano). Alle musikere fra Mjøndalen og Konnerud og denne kvelden hadde de altså også med seg Marius Hirth Klovning (gitar og lap steel) fra Voss.

Mitt første møte med Simen Loe var nok i Mjøndalen Jammelag og det kan nok nå være nesten 20 år siden. Han tilhører altså denne gjengen med trofaste musikk- og kulturarbeidere som heldigvis ikke gir opp. Men som står opp og på – både for seg selv, det de tror på og musikken sin. Og gir folk kunst, kultur- og musikkopplevelser på rekke og rad.


Jeg kommer aldri til å glemme Simen og Ole Westerhus på Sanden Hotel i 2014. Den beste versjonen at Springsteens «Thunder Road» som har nådd mine ører. Og jeg kommer heller ikke til å glemme denne torsdagskvelden på et bibliotek i østlandsområdet. Biblioteket i Hokksund. Bibliotekene er ikke lenger hva de var. Nå gir de deg også store musikkopplevelser. Og det har biblioteket i Hokksund gjort en stund nå.

Det vil føre for langt å gå gjennom hele spillelista denne kvelden. Men vi fikk 15 perler. Sju før pause og åtte etter. Og den siste avdelingen var nok litt heitere eller røffere enn den første. Og sånn skal det vel være.

Men det andre settet for kvelden åpnet like rolig som det første. Det åpnet med låta Pioneer. To mann på scenen. Én stemme og én gitar. Det var nok ei perle som viste oss nerven og tilstedeværelsen i Simen sin fantastiske stemme. Sagt det før – og sier det igjen. Pioneer er en sånn låt som kryper inn under huden på deg. Pioneer ble fulgt av låta To The Ground og deretter låta King og herfra og ut så gynga publikum og bøker.

Det gynga faktisk sånn at biografien om Johnny Cash velta i hylla der jeg sto. Om noen kan lese noe ut av det så gi et pling.

På scenen sto en mann kledd i svart. Fra topp til tå. I bokhylla ved siden av meg velta ei bok om en mann «Dressed in black». Vi kan selvsagt si at Johnny Cash ga seg ende over.


Etter King kom Pistoleer og Stormbreather før en av mine store favoritter i Simens låtkatalog. En låt kalt; Murder and Gasoline. Da siste tone der ebbet ut skrev jeg på blokka mi: Musikkverdenen er ikke rettferdig. Har ikke vært det og kommer heller ikke til å bli det. Hadde den det vært hadde Simen og bandet vært en helt annen plass i kveld. Men det er bare å takke høyere makter for at det var mulig å få høre dette for 250 kroner i hjembygda!»

Unnskyld språkbruken, men det greiene her har f… meg «stadionformat»! Med de låtene Simen og gjengen kommer opp med – hans sceneutstråling og bandets kvaliteter er det bare en bransjefeil at de er der de er… og ikke frekventerer scener som er langt, langt større.

Så kom et par låter som «bonus». Birdseye og Mercy. Og kvelden på biblioteket var over. Morgenen etter konserten våknet jeg med «Mercy» på hjernen.

Det ble en kveld for minneboka. Det ble en stor kveld for minneboka. Jeg takker biblioteket. Jeg takker Simen og jeg takker bandet.

Noen har stikki av med yatzykassa i redaksjonslokalene så jeg får ikke tatt bilde av terningen jeg har kastet. Men det ble en sterk femmer. En svært sterk en!

Anmeldt av
Tor Kenneth Talmo

Del:
Annonse