Hvor var Øvre Eiker da vi skulle starte samtalen?

Annonse

En sønn. En datter. En pappa. En mamma. En venn. En kollega. Et menneske som kanskje klarte å skjule hvor vondt livet hadde blitt helt til det ikke gikk lenger. Og rundt dem står mennesker igjen med et spørsmål de kanskje aldri får svar på:

Kunne vi ha gjort noe? Derfor betyr denne dagen noe.

Annonse

Men da 10. september kom og gikk, satt jeg igjen med et annet spørsmål:

Hvor var Øvre Eiker kommune?

Jeg lette etter markeringen. Etter synligheten. Etter kommunen som tydelig sa: Vi ser dere. Vi tør å snakke om selvmord. Og vi skal sørge for at innbyggerne våre vet hvor de kan få hjelp. Jeg fant den ikke. Og det gjør meg både skuffet og undrende.

For dette handler ikke om ballonger, bannere eller å kunne krysse av i en kommunal handlingsplan på at «markering gjennomført».

Dette handler om mennesker. Og i ytterste konsekvens handler det om liv. Det som gjør fraværet enda vanskeligere å forstå, er at Øvre Eiker kommune selv har tatt inn markering av Verdensdagen for selvmordsforebygging 10. september i Temaplan pårørende 2025–2029. Men tidspunktet er satt til 2027.

Da må jeg få stille det åpenbare spørsmålet: Hvorfor i all verden skal vi vente? Selvmordsforebygging kan ikke parkeres i et plandokument til kalenderen viser riktig årstall. Mennesker har det vanskelig nå. Ungdom strever nå. Pårørende er bekymret nå.

Og mennesker sitter alene med tanker de kanskje aldri har fortalt til et annet menneske – nå.

Forebygging skjer ikke først og fremst i et møterom. Det skjer når noen våger å spørre: Hvordan har du det – egentlig? Det skjer når ungdom vet hvor de kan gå uten henvisning, venteliste og en bunke skjemaer.

Det skjer når en mann som aldri tidligere har bedt om hjelp, blir møtt før livet har blitt så mørkt at han ikke lenger ser noen annen utvei. Det skjer gjennom fastlegen, psykisk helse, skolehelsetjenesten, frivilligheten, pårørende og lavterskeltilbud. Og ja – det skjer også når kommunen bruker stemmen sin.

For kommunen er mer enn administrasjon, budsjetter og planer. Kommunen er vårt nærmeste sikkerhetsnett. Da må vi også være synlige når det virkelig gjelder.

Vi vet at menn er kraftig overrepresentert i selvmordsstatistikken. Det alene burde være nok til at vi spør oss om vi når de menneskene som ikke møter opp på et kontor og sier: «Jeg trenger hjelp.» For mange gjør aldri det. Derfor må hjelpen også være synlig der menneskene er.

Jeg forventer ikke at en markering 10. september alene skal redde liv. Så enkelt er ikke selvmordsforebygging. Men synlighet betyr noe. Kunnskap betyr noe. Lavterskeltilbud betyr noe. Ord betyr noe. Og det å vite at noen faktisk tåler å høre svaret når de spør hvordan du har det, kan bety mer enn vi aner.

Det gjøres mye godt arbeid innen psykisk helse og forebygging i Øvre Eiker. Vi har dyktige fagfolk, engasjerte frivillige og tilbud som hver eneste uke møter mennesker som trenger noen å snakke med. Dette er ikke kritikk av dem. Tvert imot.

Det er et politisk spørsmål om hva vi som kommune velger å løfte frem, prioritere og være synlige på. Derfor synes jeg Øvre Eiker burde vært til stede 10. september. Ikke fordi en temadag løser problemet. Men fordi stillhet definitivt ikke gjør det.

Så mitt spørsmål til kommunen er fortsatt enkelt:
Hvorfor vente til 2027? La oss bestemme oss allerede nå for at 10. september 2027 ikke skal passere ubemerket i Øvre Eiker.

Inviter frivilligheten. Psykisk helse. Skolene. Ungdommene. Pårørende. Fastlegene. Politikere. Idretten. Organisasjonene. Sett oss rundt samme bord. Ikke for å lage enda et dokument. Men for å finne ut hvordan vi sammen kan nå det mennesket som akkurat nå tror at ingen vil forstå. For selvmordsforebygging tilhører ikke ett parti, én tjeneste eller én organisasjon.

Det angår oss alle. Og vi trenger ikke vente på en plan for å starte samtalen. Vi kan starte den nå.

Wenche Nordahl
Kommunestyrerepresentant
i Øvre Eiker for Fremskrittspartiet

Annonse