Når kjærlighet bryter deg ned

Annonse

Ingen ser nødvendigvis at du begynner å veie ordene dine før du sier dem. At du lærer deg å lese et ansikt, et tonefall eller en stillhet. At du kjenner etter stemningen i rommet før du bestemmer hvilken versjon av deg selv det er trygt å være akkurat den dagen. Ingen ser alle gangene du begynner å tvile på din egen hukommelse.

Var det virkelig sånn? Overreagerer jeg? Er jeg for følsom? Er det egentlig meg det er noe galt med?

Annonse

Når slike spørsmål har fått bo i hodet lenge nok, skjer det noe med et menneske. Du blir mindre.

Ikke nødvendigvis slik at andre legger merke til det. Du kan fortsatt gå på jobb, smile, være mamma eller pappa, møte venner, engasjere deg og få hverdagen til å gå rundt. Men på innsiden bruker du enorme krefter på å navigere. Og kanskje er det nettopp derfor psykisk vold kan være så vanskelig å forklare. Det finnes ikke alltid et blåmerke å vise fram.

Jeg trodde en gang at det vanskeligste ville være å komme meg ut. I dag vet jeg at det også finnes en tid etterpå.

Jeg er ute. Jeg bestemmer over mitt eget liv. Jeg kan si nei. Jeg kan velge hvem jeg vil ha rundt meg. Jeg kan gå hjem og lukke døra og vite at hjemmet mitt er mitt trygge sted. Men sporene forsvinner ikke fordi forholdet gjør det. Jeg merker det når noen kommer for nær. Jeg merker det når et menneske viser interesse for meg.

For sannheten er at jeg synes det er vanskelig å tørre å møte noen nye. En del av meg ønsker nærhet. En annen del står med bremsen inne og spør: Er dette trygt? Er de fine ordene ekte? Kommer dette mennesket til å være den samme om seks måneder? Ser jeg faresignalene denne gangen?

Det gjør vondt å innrømme det. For psykisk vold kan ta fra deg mer enn tryggheten i én relasjon. Den kan følge med videre og forsøke å stjele tryggheten i relasjoner som ennå ikke engang har begynt. Men den skal ikke få siste ord.

Jeg skriver dette også fordi jeg vil si noe til alle dere som har stått – eller fortsatt står – i psykisk vold. Kvinner og menn. Jeg heier så innmari på dere.

På deg som har gått. På deg som ennå ikke klarer å gå. På deg som har begynt å forstå hva du har vært utsatt for. På deg som bygger deg selv opp igjen, bit for bit.

På deg som plutselig setter en grense og oppdager at stemmen skjelver mens du gjør det. På deg som for første gang på lenge kjenner igjen mennesket i speilet. Og på deg som fortsatt strever med konsekvensene lenge etter at forholdet tok slutt.

Å reise seg betyr ikke at du aldri faller sammen igjen. Det betyr ikke at du plutselig er fryktløs. Noen ganger betyr det bare at du reiser seg én gang til. Og én gang til.

Jeg har fortsatt ting jeg må reparere i meg selv. Jeg har fortsatt frykt jeg må utfordre. Og jeg vet ikke når – eller om – jeg kommer til å våge å slippe et nytt menneske helt inn. Det får ta den tiden det tar. For nå vet jeg noe jeg skulle ønske jeg hadde forstått mye tidligere:

Kjærlighet skal ikke gjøre deg redd for å være deg selv. Kjærlighet skal ikke få deg til å tvile på din egen virkelighet. Kjærlighet skal ikke kreve at du gjør deg mindre for at et annet menneske skal få større plass. Og kjærlighet skal aldri koste deg selv.

Til alle kvinner og menn som forsøker å finne veien tilbake etter psykisk vold: Jeg ser dere. Jeg tror på at det går an å bygge seg opp igjen. Og jeg heier på hver eneste en av dere. For jeg går den veien selv.

Og kanskje er ikke målet å bli den jeg var før. Kanskje målet er å finne ut hvem jeg er nå. Denne gangen på mine egne premisser.

Wenche Nordahl

Annonse