Da konsert nummer to denne kvelden ble rundet av med «Uptown Funk» så fastslår denne anmelderen at han nok aldri har vært nærmere downtown enn der og da. Og det altså på bibliotekscenen i Hokksund. Så langt unna, men allikevel så nær downtown Motown.
På scenen elleve ungdommer og tre voksne. En mann med slips og klarinett, en mann med percussion og en mann med full kontroll på alt, unntatt de verbale stikkene imellom låtene, Petter Anthon Næss. Og som sagt elleve ungdommer som oste av sang- og spilleglede.
Dette prosjektet, som endte med vill jubel og suksess, har hatt en rar og lang vei fra start til scene. Flere ganger har prosjektet blitt rammet av koronatiltak på en eller annen måte. Flere ganger har det vært satt på pause, for så å dras i gang igjen. Men lørdag var det klart for gjengens første og andre «visning» og allerede fra første tone av Martha Reeves sin hit «Dancing in the street» var tonen satt og seieren nesten sikret.
Det låt tøft, det låt rått, det låt heftig og det var så mye sang og spilleglede at det smitta ut i salen umiddelbart. Nesten sånn at du kan si den kom «Signed Sealed and Delivered». Ikke i form av Stevie Wonder, men i form av Emilie Ingebrigtsen.
Så kom «perlene» på en snor. «Blame it on the boogie, Baby Love, Ain’t no mountain high enough, Somethings got a hold on me, I just called to say I love you og I want you back.»
Jeg trampet takten, jeg «sang» med og applauderte kunsten som ble servert fra scenen og så skulle jeg i tillegg få fullstendig hakeslepp.
I 1980 ga Grover Washington jr. ut «Just the two of us». Jeg er overbevist at han hadde vært strålende fornøyd med den utgaven som ble servert fra scenen i Hokksund denne lørdagen.
Det var så riktig alt sammen…
Det var så jazzy, så funky og så classy at jeg egentlig lurer litt enda. Malin og Tuvas stemmer passa låta perfekt, saxofonsoloen som ble servert tenker jeg på ennå og bassgangene som ble servert av en 17åring funderer jeg fortsatt på. Det var fett! Det var dritfett!
Deretter fulgte flere av Motowns store låter før gjengen runda det hele av med; «Sir Duke, All night long og Uptown funk».
Der og da bestemte jeg meg for å ta med konsert nummer to. Jeg hadde ikke fått nok etter en time og tre kvarter. Dette var så bra at det gikk helt fint med et langt ekstranummer i form av en konsert til.
Da konsert nummer to denne kvelden ble rundet av med «Uptown Funk» så fastslår jeg at jeg aldri har vært nærmere downtown enn der og da.
Og det altså på bibliotekscenen i Hokksund. Så langt unna downtown Motown.
På scenen elleve ungdommer og tre voksne. En mann med slips og klarinett, en mann med percussion og en mann full kontroll på alt, unntatt de verbale stikkene imellom låtene, Petter Anthon Næss. Og som sagt elleve ungdommer som oste av sang- og spilleglede.
De kom, de så, de sang, de spilte, de vant!
Det hele endte «signed, sealed and delivered»
Anmelder Tor Kenneth Talmo
FLERE SAKER
Forbereder seg på skogbrannsesongen med felles øvelse
Felleskjøpet: Nå kan ordføreren starte som «potetbonde»
Vil bevare Loe-Sønju som landbruksområde – naboer er skeptiske