Aleksander er i ferd med å meisle seg en plass i stein der oppe blant de store norske, skriver vår anmelder i denne anmeldelsen av albumet «Ei tid som har gått fort».
Et album som ble sluppet digitalt natt til 6. august. Fredag 3. september presenteres albumet på Fossesholm Herregård. Det blir fort en konsert for minneboka.
«Jeg har en gammal drøm djupt inni meg – den er motor’n i mitt sinn!» Det skreiv og sang Henning Kvitnes for en haug med år siden. Og akkurat der er Aleksander Kristoffersen nå. Han befinner seg ifølge seg selv midt i en drøm som på sett og vis også er motoren i hans sinn og liv for tiden.
Og det er i nærheten av Kvitnes sitt musikalske landskap Aleksander beveger seg. Han låter som en merkelig og iørefallende krysning av Henning Kvitnes, Levi Henriksen, Trygve Skau, Odd Nordstoga og Stein Torleif Bjella. Det er altså i dette landskapet han nå har funnet sitt hjem.
Han har på mange måter kommet hjem. En av låtene på albumet heter da også «Kommet hjem». Det var for øvrig den første sangen som ble sluppet fra dette albumet. Tretten måneder senere er albumet her.
Det tok litt tid, men den som venter på noe godt… venter jo ikke forgjeves.
Ventetida er over! Nå er guttedrømmen oppfylt. Og for et album det har blitt.
Aleksander er i ferd med å meisle seg en plass i stein der oppe blant de store. Selv var han i timene før albumet slippes «dritspent», som han sa.
«Jeg har gått å gleda meg etter hvert som ting har falt på plass, musikken, koringa og synginga mi. Nå er det gjort. Ingen vei tilbake».
– Det har blitt som jeg håpa. Men dette er jo slett ikke mitt verk alene. Det er hele gjengen sitt, sier han.
Han er stolt, veldig stolt, og har trøbbel med å sitte i ro når det er seks timer igjen til albumslippet. Og han har nesten ikke superlativer nok når han skal beskrive gjengen han har med seg på skiva. Dette er resultat av tett jobbing med gjengen. Innspill – utspill – samspill.
– De har skjønt hva jeg ville ha, hva jeg mente, og de har hver for seg satt sitt store preg på albumet og gitt låtene mine ei skikkelig nerve, sier Aleksander, der han lett urolig «virrer rundt i eget hjem» før han serverer meg tittelsporet «Ei tid som har gått fort» over anlegget.
– Jeg blir sittende å fryse. Frysninger nedover ryggen og gåsehud.
En farfar i livet sku alle ha, synger Odd Nordstoga i en av sine låter. For Aleksander har farfaren betydd mer enn for de fleste av oss. Tittelsporet er en praktfull og svært personlig tekst om vaktmesteren på skolen, trekkspilleren og farfaren.
En farfar med betydning litt ut over det en farfar vanligvis har for en guttunge.
I tillegg til tekst og musikk her så svever Lise Backstrøm over vannene med en aldeles nydelig koring. Beint fram himmelsk.
Albumet «Ei ti som har gått fort» inneholder 10 små perler. Ja, et par, tre virkelig store også. Albumet er rett og slett hel ved. Det er velbalanserte låter. Det er variasjon. Det er nydelig produsert. Det er tekster med innhold som gir ettertanke. Det er flott vokal. Det er låter du får fot av og for et sound og lydbilde det er på albumet. Dette står det respekt av. Stor respekt.
Åpningslåta «Jeg vil lage en borg» gir deg en frisk start på skiva, der Aleksander og resten av gjengen ruller mot deg med vakker melodiøs musikk. Her settes standarden på resten av skiva allerede i løpet av de første taktene. Hele gjengen presenterer seg. Det er et deilig orgel, gripende gitarspill, en nydelig steelgitar og en rytmeseksjon som står stødigere enn Dovre. Når en så hører Aleksander og Lise synge, så går liksom alt opp.
Tittelsporet er magisk fra begynnelse til slutt, det samme sier jeg om «Gamle venn», «Papir’n», «La det gamle ligge», «Holdt ut» og «Prislapp på livet», den er nok radiolåta på albumet.
Den nye versjonen av «En engel vår Gud har tatt» er også magisk.
Den er gjort om til duett og den kler det. Kler det svært godt. Det gir låta en ny dimensjon.
«Papir’n» er lokalhistorie i kortform. Om fabrikken. Om «Papir’n» som bygde bygda. Var hjertet i bygda. Tre små vers som summerer opp 100-års historie. Makalaust gjort. Og «Papir’n» har folk hatt mange steder i landet.
Aleksander skriver tekster som gjør at en lett kan kjenne seg igjen, selv om de har sitt utgangspunkt i Aleksanders liv og historie så langt.
Og det er jo egentlig det som er kunsten; å skrive så folk kjenner seg igjen. Noen og enhver av oss har vel måttet stoppe litt på grunn av kvist og steinrøys. Både i skauen og i livet… og lurt på om vi gikk rett vei eller om vi gikk oss vill. Når så også melodisnekringa er helt der oppe så er albumet rett og slett klasse. Pur klasse!
Musikerne som har vært medskyldige i å bygge mesterverket «Ei tid som har gått fort» er:
Freddy Holm (dobro, lap steel, mandolin, banjo, pedal steel, bouzouki, synth, viola og stryk).
Jørgen Amundsen (gitarer).
Eivind Kløverød (trommer/perkusjon).
Halvor Janner Røed (flygel/orgel/rhodos og pumpeorgel).
Olav Kristensen (bass).
Lise Backstrøm (vokal).
Albumet som er gitt ut av Vesuvian Records er produsert av Eivind Kløverød og Aleksander Kristoffersen, og det finnes på alle strømmetjenester.
Utpå høstparten kommer den i et begrenset opplag på vinyl. Så her kan det være lurt å stille seg i kø allerede nå.
Den magiske lydmannen Georg Storhaug står bak miksingen og mastringa er gjort av Ronan Chris Murphy som vel har hatt fingra sine borti både King Crimson og Bruce Springsteen.
På spørsmål om hvordan i all verden en bortgjemt musikkmann i Vestfossen får napp hos folk i den divisjonen svarer Aleksander: Eivind Kløverød.
– Så da lar vi den ballen ligge der nå, og tar den opp igjen ved en senere anledning. For med det svaret er vi jo fortsatt i Vestfossen. Og der blir også releasekonserten. Den holdes på Fossesholm Herregård fredag 3. september.
Det er bare å sette av den kvelden og glede seg til live-versjonen av skiva på Fossesholm. Først da har Aleksander kommet hjem – etter Ei tid som har gått fort!
Tor Kenneth Talmo
Anmelder
FLERE SAKER
Vil etablere privat grunnskole på Lerberg
Mye snø: Skiføret holder stand på Eikers «tak»
Byggingen av ny utescene i Skotselv i full gang