1. desember 2022

Din lokalavis på nettet – Nært og nyttig

Leder i Parat, Unn Kristin Olsen. (Foto: Ned Alley)

Hvorfor vi har kollektiv lønnsdannelse og en frontfagsmodell i Norge

KRONIKK: I et samfunn med velferdsutvikling må vi ha et system for regulering av lønn. Formålet med å regulere lønningene er at vi skal fordele den økte verdiskapningen i samfunnet mellom arbeidsgivere, eiere og arbeidstakere, men også stat og kommune.
Annonse

Kollektive forhandlinger, der arbeidstakerne og arbeidsgiverne gjennom sine organisasjoner forhandler lønn, sikrer at denne fordelingen skjer på en koordinert og rasjonell måte på grunnlag av de økonomiske realitetene. Alternativet er å la hver og en bli sin egen lykkes smed og forhandle lønn selv.

Erfaring fra andre land, som for eksempel USA, viser at vi uten sterke arbeidstakerorganisasjoner vil vi få dårligere lønnsutvikling og skjevere fordeling mellom arbeidsgiver, eiere og arbeidstakere og dermed større forskjeller.

Annonse

Vi får heller ikke den dynamikken i økonomien som kollektive lønnsforhandlinger gir med relativt liten avstand mellom de høyeste og laveste lønningene, og vi får en svakere økonomisk utvikling. Det gir dårligere velferd for oss alle.

I et system uten kollektiv lønnsdannelse vil arbeidstakere med etterspurt kompetanse få høy lønn, og arbeidstakere med lite etterspurt kompetanse eller kompetanse som veldig mange har, vil få lav lønn og kanskje en lønn det ikke går an å leve av. Det kan medføre at de må ha flere jobber, slik situasjonen er for svært mange i for eksempel USA.

Blir lønnsveksten for høy, vil produksjonen bli dyrere og øke mer i pris enn den vil for konkurrenter som har billigere arbeidskraft. Dette skaper ubalanse i økonomien og kan føre til negative konsekvenser som høyere arbeidsledighet, høyere rente og prisstigning.

Blir lønnsveksten for lav, vil det tappe samfunnet for kjøpekraft, Dermed blir det lavere etterspørsel og veksten i økonomien blir svakere. For lav lønnsvekst kan også være uheldig for fordelingen av verdiene i samfunnet og gi økte forskjeller.

Det er også slik at den lønnsøkningen vi tar ut, må stå i forhold til veksten i økonomien, og den må være på linje med lønnsutviklingen og produktiviteten hos våre handelspartnere og konkurrenter.

I Norge forhandler den konkurranseutsatte industrien først, og resultatet av disse forhandlingene danner normen for lønnsveksten i de andre forhandlingsområdene. Det er dette som kalles frontfagsmodellen. Partenes rolle og formålet med frontfagsmodellen er å finne frem til hvor stor lønnsvekst norsk økonomi kan tåle uten at det skaper ubalanse i økonomien.

Når industrien forhandler først, er det fordi denne næringen er den som først vil merke konsekvensene av for høy eller for lav lønnsvekst. Offentlige virksomheter kan velte høyere lønn over på forbrukerne i form av økte priser. Det lar seg ikke gjøre i konkurranseutsatt sektor.

Det skyldes at vi allerede har et høyere lønnsnivå i Norge enn i de landene vi konkurrer med. Blir lønnsveksten i industrien for høy, kan det bidra til ytterligere tap av konkuranseevne og enda færre industriarbeidsplasser. Det går ut over velferden for alle, uavhengig av om vi jobber i offentlige eller private virksomheter.

Det er liten eller ingen uenighet om at frontfagsmodellen, sammen med høy grad av koordinert lønnsdannelse, har bidratt til at vi i Norge har høy sysselsetting, lav arbeidsledighet og relativt stor likhet i lønnsnivå for ulike grupper.

Det betyr ikke at resultatet av frontfagsoppgjøret danner et gulv eller et tak for hvilke tillegg som kan gis i den enkelte virksomhet eller sektor. Oppslutningen om frontfagsmodellen forutsetter at det føres reelle forhandlinger, og at arbeidsgiver bruker handlingsrommet som ligger i modellen. Det tåler norsk økonomi så lenge partene sørger for at lønnsutviklingen over tid er noenlunde lik for alle sektorer.

Unn Kristin Olsen
Leder i Parat

Del: