6. desember 2022

Din lokalavis på nettet – Nært og nyttig

(Illustrasjon)

Kjære foreldre – om mobbing og utestengning på en skole i Øvre Eiker

LESERINNLEGG: Denne uken sender vi igjen våre barn på skolen. De fleste barn gleder seg, men noen gjør ikke det. Noen barn gruer seg og de fleste klarer ikke uttrykke det med ord. Sånn hadde vi det i mange år. Vi hadde et barn som gjerne skulle være først inn i barnehagen og sist ut.
Annonse

Vårt barn har alltid vært sosial, leken og glad. Skolestart var stort og spennende, men barnets personlighet endret seg i løpet av skolens første år. Vårt barn klarte ikke sette ord på alt som skjedde, det kom til uttrykk i form av hodepine, svimmelhet, trøtthet, akutt oppkast og akutt diare.

Vi hadde en 6-åring som lå i senga og skrek: «Jeg vil heller DØ enn å gå på den dumme skolen». Fraværet vokste, frustrasjon over situasjonen tok mye tid og krefter, vi kom for sent på jobb og presterte ikke slik vi ønsket. Det ble kalt inn til møter med lærer. Vi fikk høre at ingenting var galt på skolen og at vårt barn var vrangt og vanskelig.

Annonse

Jeg har tvangspåkledd mitt barn, båret barnet i bilen og kjørt til skolen. Barnet har kledd av seg i bilen og jeg har igjen tvangspåkledd barnet og fulgt det inn på skolen. Dette fikk jeg skryt av fra skolens rektor, jeg var sterk.

Jeg angrer på dette, sagt unnskyld til mitt barn og lovet meg selv å aldri gjøre noe lignende. Som foreldre til et barn som ikke har det bra tar du åpent imot alle råd fra skolens pedagoger. De er jo utdannet og de må vite hva som er riktig for våre barn, ikke sant?

På første utviklingssamtale fikk vårt barn på da 6 år beskjed av sin lærer om å endre seg. Barnet fikk beskjed om å bli litt mer som de andre slik at barnet skulle passe inn. Jeg tenkte at læreren har rett i at du må tilpasse seg andre i en klasse. Det skal være rom for alle.

På rommet den kvelden spurte min 6-åring: «Hvorfor må jeg bli slem, Mamma?». «Jeg synes ikke du skal bli slem, hvorfor tror du det?» svarte jeg. «Det er det læreren sa i dag; at jeg måtte bli som de andre og de andre er slemme».

Jeg fikk for første gang små historier fra skolen. Jeg tok kontakt med lærer og fikk til et møte, det skulle selvfølgelig settes inn tiltak. Da jeg på neste møte spurte hva slags tiltak som var gjennomført fikk jeg tilbakemelding på at de hadde gjennomført rollespill foran elevene slik at elevene selv skulle forstå at deres oppførsel ikke er greit. Disse rollespillene hadde motsatt effekt og gjorde situasjonen verre.

De fysiske plagene fortsatte og ble verre. Vi tok kontakt med lege og ble henvist videre til sykehus. Barnet ble undersøkt for alt det et barn kan undersøkes for, leger og sykehus tar dette alvorlig og vi følges opp. Samtidig blir fraværet på skolen høyt og rektor kobles på. Klassen har fått ny lærer som ser situasjonen.

Ny tiltaksplan og tettere oppfølging. Et av tiltakene er å ta kontakt med andre foreldre. Vi kjenner til disse foreldrene og tenker at det er et viktig tiltak. Ny lærer ønsker å ta en prat uten rektor, læreren ser hva som skjer, men forteller at det er vanskelig å jobbe med elever i andre trinn når denne læreren er den eneste som ser problemet. Noen av problemene ordner seg, andre ikke. Det jobbes hardt for å finne positive ting i hver dag samtidig ser vi smilet til vårt barn forsvinne. Barnet har begynt å se på denne tilværelsen som normal.

Vi hadde nå stått i denne situasjonen i over to år. Vi var slitne alle sammen, vi hadde ikke lenger normale samtaler. Alle samtaler handlet om skolen og hvordan takle miljøet på en god måte. Vårt barn lærte seg etterhvert å sette ord på hendelser og følelser. Dette har vært vårt viktigste verktøy.

Jeg begynte å dra tidlig fra jobb for å sitte i bilen og observere, for å tro på noen av historiene, måtte jeg se det selv. Jeg tok ekstra fri i lunsjen for å sitte i bilen og se på barna i skolegården. Jeg har sett ansatte som har snudd ryggen til stygge hendelser. Jeg har hørt ansatte bortforklare situasjoner om at det bare er «lek», at en elev «bare er sånn» og at mobbing defineres som gjentatte episoder mellom to elever.

Enkelthendelser gjøres det ikke noe med uansett alvorlighetsgrad. Hva lærer vi barna våre når det er greit at en elev tar kvelertak på deg, dytter deg oppetter veggen og spytter deg i ansiktet. Og den voksne som har ansvar snur ryggen til og bortforklarer det med lek? Hva lærer vi barna våre når noen jenter bestemmer hvem andre jenter får leke med eller kle seg i? Hadde dette vært greit på din arbeidsplass?

Vi begynner å snakke med andre. Vi får høre historier som er like de vårt barn har. Fra foreldre, tidligere lærere og tidligere elever i 20- årene, 30-årene, 40- årene, ja til og med i 60 årene. Vi innser at dette er et kulturproblem og ikke noe vi alene kan løse for vårt barn. Vi får anbefalinger fra familier som har vært i samme situasjon, vi får skrekkhistorier og solskinnshistorier. Jeg er sjokkert.

Tilbake på sykehuset viser ingen prøver noe galt. Vårt barn er friskt. Vi er på oppfølging og en ung kvinnelig lege spør vårt barn om skolen. Barnet forteller flere historier som sjokkerer. Jeg tviler ikke lenger.

Vi starter å undersøke om skolebytte er mulig. I vår kommune er det ikke fritt skolevalg fordi noen mener dette skaper eliteskoler, vi får ikke eliteskoler hvor trivsel blant barn og lærere er dårlig.

Akkurat som vi voksne ikke presterer bra på jobb når vi mistrives, klarer ikke barn å prestere bra på skolen om de mistrives. Forskjellen er at vi voksne kan søke en ny jobb. Våre barn har ikke dette valget. Problemer skal løses i nærskolen, men å løse en mobbesak er svært vanskelig. Først må lærere og ledelse på skolen tro på foreldre og barn at det er et problem, ta problemet på alvor og faktisk gjøre noe, men før dette skal de teste ut tiltaksplan etter tiltaksplan.

Fungerer ikke den ene så prøver de en ny, sånn går årene. Du kan som forelder søke om å bytte skole via fylkesmannen, men da må barnet ditt først innom helsetjenesten, PPT og BUP. Det kan ta år. År hvor barnet ditt mister seg selv, viktig læring og får ødelagt sin psykiske helse. Starter du i løpet av de første årene på barneskolen, er du heldig om vi får en løsning før de starter på ungdomsskolen viste våre undersøkelser.

I møter med skoleledelsen får vi fortsatt beskjed om at vårt barn var problemet, at vårt barn måtte endre seg. Skolen foreslår PPT. Vårt barn som nå har blitt nesten ni år trygler om å flytte og gå på en annen skole hver dag. Fra skolen får vi beskjed om at vi må stå i problemene og løse de der de er, ikke rømme fra dem. Og at vi flytter bare problemet fra en skole til en annen.

Vi velger for første gang å trosse pedagogene, vi må vite om det er rett at det er vårt barn som er problemet eller ikke. Vi flytter barnet til en annen skole, det gjør vi på en måte som ikke er lov i vår kommune og skolen stopper dette uten å gi oss beskjed. Vi tar opp kampen og vi får bytte skole. Dette gjør vi ved at barnet flytter folkeregistrert adresse.

Ved at barn har en annen folkeregistrert adresse enn foreldrene kompliserer alle møter med det offentlige. Vi har ikke lenger tilgang til barnets helsenorge, barnet får egen skattemelding, banken må kontaktes, forsikringer må ordnes osv. Barnet regnes nå som aleneboer. Vi er heldige og kan etter hvert løse problemet med en ekstra bolig i riktig skolekrets.

Ikke alle vi har pratet med har eller hadde denne muligheten. Noen valgte privatskole, hjemmeskole eller å flytte hele familien til en annen kommune eller skolekrets, noen står i situasjonen fortsatt. Noen droppet ut av skolen, noen endte opp på institusjon, et fåtall valgte å avslutte livet. Felles for de alle er at det startet med mistrivsel og mobbing på skolen.

Jeg følger min ni-åring på første skoledag på ny skole. Vi er begge nervøse og slitne, men lettet over å ha tatt beslutningen. Jeg sitter hele dagen med en klump i magen om dette er rett beslutning. Jeg møter mitt barn etter skolen, barnet er alvorlig og setter seg i bilen. Sukker en gang, puster dypt, sukker en gang til og klumpen i magen er stor som en basketball.

«Jeg visste ikke at det gikk an å ha det så hyggelig på skolen jeg Mamma». Jeg skjuler tårene som triller. Ikke en dag i løpet av årene på ny skole har jeg måtte dra mitt barn på skolen. Hodepine, oppkast og diare forsvant med en gang og vi fikk tilbake et barn som smiler, er livsglad og positiv.

Vi kan ha normale samtaler ved middagsbordet, det er trivsel på skolen, læringskurven går oppover og vennegjengen er stor. Vårt barn får opplæring i mobbing ved ny skole, barnet får seg et sjokk og blir sint når barnet innser at det er de voksne på den tidligere skolen som ikke har gjort det de skal.

Vi ønsker å si ifra, det gjør vi nå. For oss var skolebytte riktig og jeg skulle ønske vi hadde gjort det mye tidligere. Pedagogene kjenner ikke ditt barn på samme måte som deg. Til syvende og sist er det du som kjenner barnet ditt best og har ansvar for ditt barns psykiske helse.

Hvis hver morgen er en kamp og hver middagssamtale er slitsom og deprimerende. Hvis du gruer deg til å åpne øynene hver morgen, vit at det finnes flere i din situasjon og at du og barnet ditt er de som vet hva som er best for dere.

Dagen etter skolebytte ber jeg om innsyn i skolemappen til mitt barn. Den får jeg på få minutter av kommunen, den består av tre ark. Ingen tiltaksplaner, ingen rapporter, ingen meldinger om alvorlige hendelser, ingenting. Skolen svarer at det tar tid å samle alle disse papirene. Tre år med tiltak og det finnes ingenting arkivert.

Jeg blir bjørnemor-sint. Omsider får jeg papirer fra skolen. De har samlet sammen noen ark, mye mangler. Til slutt er det skrevet en rapport vi som foreldre ikke kjenner oss igjen i. En rapport som er fin for skolen hvis det senere skulle bli en sak som Isachsen-søstrene sin fra TV2 programmet Norge bak fasaden.

Da kan både kommune og skole stå skolerett og si det ikke finnes noe skriftlig på hendelsene om at vårt barn ble stengt inne på do, løpt etter med kniv på skolen, fått ødelagt pennal og klær, blitt truet på livet, blitt sparket hardt, dyttet ned fra lekestativer, utestengt, måttet sitte på grupperom fordi det blir uro i klasserommet, listen er lang.

Charlotte, Christine og oss er ikke de eneste som har disse historiene, i likhet med deres sak ble ikke problemene tatt opp med mobbernes foreldre. Det er på tide å endre kulturen og gjøre tiltak som fungerer. For det er lettere å bygge barn til å bli trygge, gode og inkluderende voksne enn å reparere dem når de blir voksne. Og det må vi gjøre sammen.

Innlegget er skrevet av en foreldre som ikke ønsker navnet sitt i avisa

Del: