20. april 2024

Din lokalavis på nettet – Nært og nyttig

Per Asle Rustad fra Vinnes i gamle Nedre Eiker tar her et kraftig oppgjør med medier i Norge og kaller dem uten baller.

Lokal krimforfatter tar kraftig oppgjør med mediene i Baneheia-saken

Per Asle Rustad tar i et innlegg på egen facebookside et kraftig oppgjør med mediene i Norge generelt og de han har jobbet for spesielt. Bakgrunnen er Riksadvokatens frifinnelse av Viggo Kristiansen for en uke siden. Her kan du lese hans historie.
Annonse

Per Asle Rustad (60) startet journalistkarrieren i Fremtiden. Han var krimreporter i TV2 Nyhetene fra 1992 til 2002. Per Asle var også programleder for krim i TVNorge fra 2002 til 2010. Videre frilansjournalist og forfatter siden 2010 med krim som spesialfelt. Han har utgitt fire true crime-bøker, og jobber nå med nye bøker.

Dette skriver Per Asle Rustad om Baneheia-saken:

Annonse

Balleløse medier

Denne bloggen publiserte jeg på min hjemmeside den 6. juli 2016. Her slår jeg fast at det ikke lenger finnes bevis mot Viggo Kristiansen for drapene i Baneheia.

Dette var ett år før Bjørn Olav Jahrs bok om saken. Og seks år før riksadvokat Jørn Maurud slo fast det samme. All ære til begge.

Men størst ære til advokat Sigurd Klomsæt som startet arbeidet og advokat Arvid Sjødin som fullførte maratonløpet under adskillige fy-rop.

I motsetning til de fleste som har en mening om Baneheia-saken, så var jeg til stede der under leteaksjonen og da jentene ble funnet. Jeg dekket hele etterforskningen, og begge rettssakene mot Viggo og Jan Helge Andersen for TV2 Nyhetene. Og jeg var ikke i tvil den gangen. Begge var skyldige – ikke minst fordi det var DNA fra to menn på åstedet, slik vi ble fortalte av landets fremste ekspert Bente Mevåg. Kriminalsjef Arne Pedersen sa til og med det var DNA fra Viggo. Nå vet vi at det ikke var sant.

Jeg opplevde Viggo gjennom to rettsrunder der han satt hånlig og småflirende og tydeligvis ikke tok alvoret inn over seg. I virkeligheten var han en livredd guttunge – utpekt som sjefsmonster nummer én i Norge.

I 2011 begynte tvilen hos meg. DNA-beviset hadde ingen verdi, mobilbeviset var stadig viktig og Jan Helge løy beviselig om flere ting som handlet om Viggos rolle i drapene.

Jeg var sommervikar i nyhetsredaksjonen i VG i 2011, og tok initiativ til at avisa burde gjennomgå Baneheia-saken på nytt. Blant annet hadde jeg flere samtaler med Viggo i Ila landsfengsel og snakket også med psykologen hans Atle Austad og advokat Sigurd Klomsæt som jobbet for Viggo.

Dette var før 22. juli-tragedien og før rettssaken som Viggo hadde anlagt mot Staten skulle komme opp i august. Jeg pushet på for å gå inn i saken, men ingen i avisa hadde baller. Til slutt fikk reportasjelederen nok – en som sitter i redaktør-kollegiet i dag – og sendte meg melding: «Nå må du se og skjønne at vi ikke skal skrive noe om denne saken.»

Noen satte ut falske rykter om meg i VG for å få tiet meg, og det lyktes de med, for det kom ordre fra redaktør-nivå om at jeg måtte slutte å bruke tid på den saken, for dette var noe VG ikke skulle ta i. Ikke lenge etter trykket VG den famøse kommentar-artikkelen fra politisk redaktør Hanne Skartveit om at nå måtte Viggo se og slutte med å begjære saken sin gjenopptatt, forstå at han er skyldig og ta straffen sin.

Se dette i lys av det vi vet i dag.

Jeg snudde helt om da jeg leste sivilingeniør Hallvard Sivertsens grundige rapport om mobilbeviset i 2015. Et utelukkelses-bevis for Viggo.

Nå mente jeg det var på høy tid med en dokumentar-serie som belyste hele saken på nytt. Jeg og Anders Graham i Turbinfilm presenterte prosjektet vårt for alle TV-kanalene og vi la konkrete fakta på bordet. Ingen hadde baller til å sende en slik serie.

Grunnlaget vårt var basert på de samme fakta som lå til grunn for gjenåpningen av saken. Vi fulgte blant annet advokat Arvid Sjødin til Gjenopptakelseskommisjonen da han leverte begjæringen i 2017. Og vi møtte Viggos foreldre.

Heldigvis ble det etter hvert klima for dokumentar-serien på Discovery. Men det er samtidig helt merkelig å se kanalen slå seg på brystet i dag når de få år i forveien var balleløse.

Nå foregår det selvgransking og selvrensing i alle mediehus over hva som ble gjort riktig og galt i denne saken. Media hadde sjansen til å sette saken på dagsorden 10 år før Viggo ble løslatt. Det kunne spart en uskyldig for mange år i fengsel. Men de sviktet samfunnsoppdraget sitt – fordi de ikke torde å ta i en vanskelig sak. Sannheten er ofte vond og vanskelig. Men sannheten er nå en gang sannheten.

Del:
Annonse