12. april 2024

Din lokalavis på nettet – Nært og nyttig

Jan Morten Helgestad (t.v.) og Jon Wold er godt etablerte visesangere på hvert sitt hold. Torsdag trollbandt de publikum i Modum Kulturhus. (Alle foto: Tor Kenneth Talmo)

Mikael Wiehe og Björn Afzelius tolket av eikværinger på Modum

Jan Morten Helgestad og Jon Wold fra Øvre Eiker er godt etablerte visesangere på hvert sitt hold. Torsdag kveld slo de seg sammen og inviterte til en kveld med tolkninger av Mikael Wiehe og Björn Afzelius sin rike musikkskatt i Modum kulturhus.
Annonse

Rett før korona overtok verden så dette prosjektet dagens lys. Det ble to konserter. Så gikk konsertverden i svart. Men nå – drøyt tre år senere er ting i ferd med å skje. Kulturopplevelsene kommer tilbake.

Bjørn Afzelius, Mikael Wiehe og Peder Clemmedson startet bandet Hoola Bandoola Band i 1970.

Annonse

I 1971 kom det første albumet som het Garanterat Individuell. Afzelius og Wiehe er her til lands kanskje mest kjent som en duo, men etter oppløsningen av Hoola Bandoola i 1976 har de jo også hatt solide solokarrierer. Begge har uten tvil beriket den svenske og norske musikkhimmelen i mange tiår. Det er vel på sjette tiåret nå.

Jeg hadde min første konsertopplevelse med Bjørn Afzelius & the Globetrotters i Oslo midt på 1980-tallet, og min siste konsertopplevelse med Mikael Wiehe var i Oslo i høst. Noen få dager senere hadde en annen «blodfan» av Wiehe, Jon Wold, gleden av å oppleve Mikael på Kongsberg. Og dersom ikke noe spesielt skjer så ble nok dette en av de aller siste konsertene Wiehe holdt.

Første gang jeg stiftet bekjentskap med Jon Wold var i visegruppen Ergo PM midt på 1970-tallet i Vestfossen og mitt kjennskap til Jan Morten Helgestad kan oppsummeres slik; begravelser. Herr Wold har altså vært en del av mitt musikalske univers omtrent like lenge som Afzelius og Wiehe, mens Helgestad har kommet inn de siste to tiårene.

Drøyt 50 år etter at Hoola Bandoola så dagens lys inviterte altså Modum kulturhus til en musikalsk hyllest av de to førstnevnte. Bjørn Afzelius døde i 1999 og Mikael Wiehe rundet av sin turnevirksomhet sist høst. Jan Morten Helgestad og Jon Wold med band tok oss denne kvelden med på en tur över vida oceaner, på en tur mot fjärran horisonter och på en tur över hav och kontinenter.

Det ble en storslagen og fantastisk reise i den musikalske verdenen til Bjørn Afzelius og Mikael Wiehe. I hvert fall i den verden som kom etter Hoola Bandoola.

På scenen i et nesten utsolgt kulturhus på Modum denne kvelden sto Jan Morten Helgestad og Jon Wold. Med seg hadde de Børre Jensen på tangenter, Øyvind Helgedal Nilsen på bass og Ragnar Moen på perkusjon.


Da denne gjengen kom ruslende inn på scenen, klappet publikum rolig og behersket, musikerne satte seg rolig ned på sine stoler. De som skulle det, hektet på seg sine gitarer, et par av dem slang noen skråblikk utover publikum. Et publikum som fortsatt klappet rolig og behersket – og så – uten et ord fra bandet startet reisen mot fjärran horisonter i form av visen «Som en duva».

Deretter oppsto den «Största möjliga tystnad». Da mener jeg blant publikum. Det ble musestilt. Svenskene ville vel sagt og sa; «de satt som fjättrade».

En av mine venner som var til stede sa etter konserten; «Publikum ble revet med fra første til siste note og fra første til siste låt. Det var gitarer av ymse slag, bæljespel med luftslange, og en trommis med «alskens» rare dippedutter, foruten trommene sine, som han slo på med bravur. Her «glitret» det av musikk-kunnskap. Den ene sviska etter den andre, både de kjente og de mindre kjente, ble fremført av to visesangere med fløyelsmyke stemmer, kraft, og ikke minst med noen munnhell ut til oss publikum».

Jeg velger følgende påstand: Når du starter en slik kveld med «Som en duva» så er du rimelig trygg på deg selv. I hvert fall rent musikk-messig. Men det er nok mye annet som spiller inn i en musikers hjerne og tanke. Etter åpningslåta «Som en duva» kom17 andre før den flotte kvelden var over. En deilig blanding av store hits og ukjente låter.

Den blandingen skal Jon & Jan ha ekstra ros for. Måten repertoaret var satt sammen på var en innertier. Selv om noen i denne sammenhengen alltid vil lure på hvorfor ikke den og hvorfor den. Selv lurte jeg på om jeg ville få høre Tusen biter. Lurte egentlig på om den hørte hjemme her. Men den eneste låta som ikke var skrevet av Afzelius eller Wiehe kom som avslutningen eller ekstranummer.

Men uten den: Så hadde alt trolig gått i Tusen biter for publikum.

Og den satte et aldeles praktfullt punktum for en helt magisk kveld.

Jeg vil ha mer! Og jeg vil ha det nå!

Norske kulturhus – hør mitt rop!

Tor Kenneth Talmo
Anmelder

Jan Morten Helgestad og Jon Wold hadde med seg Børre Jensen på tangenter, Øyvind Helgedal Nilsen på bass og Ragnar Moen på perkusjon.
Del:
Annonse