22. juli 2024

Din lokalavis på nettet – Nært og nyttig

Alexander Eliassen ble intervjuet av Cathrine Fossum på God Morgen Norge fredag. Lørdag sprang han Oslo Maraton for demenssaken. (Fotos: Privat)

Samlet inn over 600.000 kroner – i helgen sprang han Oslo Maraton

Alexander Eliassen ble landskjent som sønnen til Jan Runar Eliassen i Demenskoret gjennom programmet med samme navn på NRK. Tidligere i år startet han en spleis til inntekt for demensforskningen og med over 600.000 kroner på konto gjennomførte han i helgen løftet om å springe Oslo Maraton.
Annonse

Jan Runar Eliassen var bare 48 år gammel og den yngste deltakeren i Demenskoret som gikk på NRK i vinter. Det kom som et sjokk på familien da han som 45-åring samlet dem og fortalte om diagnosen han hadde fått.

Alexander uttalte at han skulle springe Oslo Maraton om de greide å få inn over 600.000 kroner på spleisen. Det løftet måtte han altså innfri denne helgen. Men før han tok på joggesko og treningstøy var han innom TV-studioet til God Morgen Norge og Cathrine Fossum.

Annonse

Dagen før maraton-løpingen skrev Alexander et lengre innlegg på Facebook der han fortalte om opplevelsen og takket alle for støtten. Innlegget kan du lese her:

En begivenhetsrik helg er virkelig i gang. I morgen kommer dagen jeg skal gjennomføre løftet mitt. Jeg skal legge ned 42.195 meter i Oslos gater – etter at så mange av dere hjalp oss med å samle inn over 600.000 kroner til demenssaken.

Bidragene deres rører meg fremdeles den dag i dag. Dere er gavmilde, gode og utgjør en forskjell i kampen mot demens. Jeg lever i håpet om at vi skal finne en kur. Vi SKAL finne en kur. Før eller siden. Jeg håper den kan komme tidsnok for å redde pappa, og den SKAL redde mange andre i fremtiden. La oss jobbe for det – SAMMEN.

For meg blir dette løpet en skikkelig fight.
Jeg elsker en god kamp.
Jeg liker å grave dypt.
Jeg liker å jobbe i kjelleren.
Jeg elsker å utfordre meg selv.

Jeg er ikke så ofte nervøs – men jeg pleier å føle på nerver når jeg må kjempe, fighte og grave dypt. Spesielt når noe er nytt – og dette er så definitivt nytt.

Men denne gangen er det annerledes. Jeg er ikke nervøs. Jeg kjenner ikke på frykt. Jeg er ved godt mot.

Jeg har merket en fantastisk støtte fra så mange av dere der ute. Innsamlingen i seg selv, men også alle meldinger, gode og motiverende ord fra kjente og ukjente. Både for å kjempe videre for demenssaken, men også før løpet jeg skal gjennomføre i morgen.


Det er viktig for meg å understreke at jeg ikke gjør dette for meg selv – jeg gjør det for 100.000 mennesker over hele vårt langstrakte land med en demensdiagnose, og alle deres pårørende. Det gjør at jeg denne gangen føler meg sterkere, og det gir meg et ekstra gir.

Dette var et veddemål jeg ga til familie, kjæreste og andre nære – som blåste seg opp i dimensjoner jeg aldri hadde sett for meg. Dette tok meg i dag til God Morgen Norge, hvor jeg kunne snakke litt om løpet, og viktigheten av å bekjempe denne sykdommen – sammen med demensforsker Anne Rita. Jeg vil takke henne for fantastiske bidrag, og for Cathrines hjelp til å formidle dette ut til det norske folk på en god måte.

Jeg startet en ny spleis som løper frem til søndag. Her vil pengene brukes for lokale tiltak i vår hjemkommune for å stable en organisasjon innen demensomsorg på bena – men alt overskudd vil gå til videre forsking hos Nasjonalforeningen for folkehelsens demensavdeling.

Igjen, tusen takk for alle bidrag. Tusen takk for at dere fokuserer på denne saken, hjelper oss i videre forskning og arbeid for å bekjempe denne sykdommen. Jeg er ekstremt takknemlig. Jeg vil også nok en gang si at hver eneste krone teller – og ingen bidrag er for små.

Morgendagens løp er en symbolsk måte å vise støtte på fra min side til alle med diagnosen og de rundt. Metaforisk sett syntes jeg at et maraton kan sammenlignes med demens. Begge situasjoner er en tålmodighetstest. Begge situasjoner mister vi viktige ressurser på veien og i begge situasjoner kreves det en kontinuerlig innsats for å håndtere utfordringene.

I morgen trenger jeg en heiagjeng – i livet til de med en demensdiagnose må vi støtte dem. Lettelsen og gleden jeg føler på når jeg krysser målstreken vil i seg selv være enorm – men det ville vært en mikroskopisk del av gleden vi alle hadde fått om vi fant en helbredende kur for demens.

Og til slutt; dere som har bidratt til innsamlingen, dere som har demens eller dere som er pårørende – jeg vil så gjerne vite hva din favorittsang er, og skriv gjerne i kommentarfeltet under om hvorfor – hvis du ønsker.

Den vil umiddelbart legges til i min maraton-liste, så jeg kan ha dere med meg underveis i løpet i morgen, og deres unike historie vil motivere meg og hjelpe meg hele veien gjennom.

Tusen takk for støtten – sammen skal vi beseire demens.

Alexander Eliassen

(Innlegget er gjengitt med tillatelse fra Alexander)

– Passerer vi 600.000 kroner så skal jeg springe Oslo Maraton, sa Alexander. I helgen måtte han innfri fordi det i Spleisen kom inn godt over den målsummen.
Del:
Annonse