14. juli 2024

Din lokalavis på nettet – Nært og nyttig

Tor Olaf Simensen ble bisatt i Vestfossen kirke i dag. Les talen til Kjell Jakobsen her.

MINNEORD: Tor Olaf Simensen

I dag ble vår kjære sangervenn Tor Olaf Simensen bisatt i Vestfossen kirke. Kjell Jakobsen, holdt følgende minnetale:
Annonse

Tale ved Tor Olaf Simensen sin båre
Tor Olaf starta opp i koret høsten 1998, nesten 60 år gammel. I mange år hadde flere av korets sangere prøvd å få han med i koret. De visste godt at han var full av musikk, og at han likte å dele den med andre.

Her er noe av det Tor Olaf hadde vært med på: Som niåring var han med i den første guttemusikken i Vestfossen i 1949, der for øvrig faren, Olaf, var første formann i styret.

Annonse

Seinere blei det mange år i Hornmusikken, helt til den tok pause midt på 1980-tallet. Bare så det er sagt; Tor Olaf hadde en aldeles nydelig tone i baryton-hornet sitt. Sangen hadde han med seg blant annet fra Drammensrallarna.

Etter hvert ble det også sang i Vestfossen blandakor. For ikke å snakke om buskis-spelling, med trekkspellet sitt og sangen sin, i mangt et lystig lag i bygda vår. Hvem har ikke gleda seg over «Langt inni tyttebærskauen», eller «Her er det kaldt og kusli Kal», eller hans versjoner av flere Taube-sanger.

Tor Olaf hadde også rytme så det holdt, godt både for sangen og for en annen av hans sterke sider: Dansen, enten det var i leikarringen, eller på dansegolvet, gammaldansen eller på korets egne fester. Han elska å danse. Den svære mannen var lett på foten, og svingte seg i dansen så damene reint ble som dokker, smilende dokker i armane hans.

I koret fant Tor Olaf fort plassen sin i 2. bass-rekka. Stødig i tonen, langt nede i registeret. Der holdt han seg med sin stødige og fine bass helt til helsa svikta i fjor en gang (?). Da han starta opp i koret var dette godt kjent for de fleste i koret.

Mange visste også at han hele livet hadde vært skogsarbeider, skogplanter og tømmerhøgger. Og om de ikke visste det før, fikk de snart greie på at han elska naturen, med en særlig kjærlighet for Lonemarka, Junger og skauane på vestsida av Vestfossen.

Denne kjærligheten til naturen, gleden over å kunne arbeide i friluft, sommer som vinter, tok han med seg til oss. Og yrkesstoltheten, han var og ble tømmerhøgger med stor T, og skjemtes ikke med det, tvert imot. Mange av oss husker enda den dagen han fortalte at han fikk hogge det tømmeret han planta i Skarraenga da han var i starten av den lange arbeidsdagen sin.

Tor Olaf delte av kunnskapen sin, og ga tips til oss andre om høgging, forsiktighetsregler, vedlikehold av motorsag, filing av kjeder, det hele. Han tok også småjobber med felling av busker og trær for utrena tenorer og andre.

For ikke å glemme hans mange fine fortellinger fra livet i skauen, fra møter med dyr og fuglelivet. Han var en sann forteller.

I koret fikk vi også oppleve at Tor Olaf hadde sine artigheter, sine litt snurrige sider. En av dem var at han ikke så helt sjelden kom noen minutter for seint til øvelsen, tross ikke så lang avstand til Folkets hus. Kanskje han likte mottakelsen: Jamen, er`e ikke Høggær’n a? Da kom det: Joa-joa-joa-joa, og så en lun latter.

Så satte han seg da, med notepåsan mellom beina – merk dere notepåsan – notemappe, med plastlommer til notene skulle han ha seg frabedt. En KIWI, eller PRIX-påsa, med alt han hadde av noter fikk holde. Han rota oppi der – «Å erri synger`a?» spurte`n…fikk svar og rota mer. Hvis han ikke fant nota med en gang, men at den dukka opp etter hvert, kunne han lykkelig utbryte –«se her, ja! Her er`a», etterfulgt av litt god, smittende «Høgger»- latter.

Uansett fikk det ta den tida det tok å finne rette nota. Og det gjorde det no`n ganger, ja.

Oppvarming, vel, det var vel ikke hans sterkeste side, terping på t`er og b`er og r`rrrer. Da hendte det han brumma. Brumma gjorde han også når dirigentene, (enten det var Torgeir Hanssen, Ernst Kristensen, Jørn Kristoffersen, Per Gomperud eller Bjørn Tore Hovland) mente Tor Olaf sang feil, glemt bort en punktering eller no` annet. Da gikk han inn i seg sjøl ei stønn, noen ganger litt lengre enn andre, men det ble som oftest bra igjen.

Tor Olaf likte aller best de lokale sangene våre, Jungervalsen, Ved Eikeren, Sommerleik, «Shanty tel Vestfosse-elva» og arbeidersangene; De unge slekter, Vi står her i en natt, og vår egen Simens vise. «Simens vise», laga av tidligere dirigent Torgeir Hanssen, har dere allerede hørt her, og «Shanty`n», med tekst av Ragnar Otto Eriksen, til tonene fra amerikanske Shenandoha, synger vi helt til slutt i dag.

Han la hele sjela si i sangene, på øvelser, og ikke minst på 1.mai; Arbeideranes dag, tømmerhøggeranes dag, sliterane i skauen sin dag.

Vi diskuterer ikke mye politikk i koret. Likevel, så mye vi er sammen på øvelser, og i arrangementer der vi synger, kjenner vi hverandre så godt at vi har en viss peiling på hvor landet ligger hos de fleste av oss. Jeg tror ingen i koret var i tvil om hvor Tor Olaf hadde hjertet sitt: Et rødt, varmt, bankende hjerte; for rettferdig fordeling av ressursene, demokratisk styring, folkemakt mot kapitalmakt.

Best kan det illustreres ved følgende eksempel: Vi var klare for Allsang på Onkel Thor. Kjærlighetsvisa av Halfdan Sivertsen sto på programmet, som en del av et potpurri. Den har 3 vers, nå var det bare to: Verset som uteblei var med teksten:

«Men av og til når tegnan blir førr tydelig
Og dem som sett med makta gjør mæ skremt»

Der heter det også
«Og at vinden ifra høyre snart vil snu»

Da ble det nok for Tor Olaf: «Den synger jeg ikke. Alle tre versa eller ingen» sa`n. Det blei tre vers.

Tor Olaf blei tildelt Mannskorets hederspris på jubileumsfesten i 2016. Han fikk den for dugnadshjelp, for trofaste øvinger, for solistoppgaver på konserter, og for akkompagnement for andre sangere på konserter og cabareter.

Et konkret eksempel er de uforglemmelige konsertene med Bent Bredesen band, to ganger på Buddy og like mange ganger på Onkel Thor, til stinn brakke. Han var også sentral i Jon Mihle sitt mannskorprosjekt, Love is real. Da sang vi oss gjennom Vestfossens gater, med stort rødt hjerte. Han fikk den også for sitt gode humør og sin ekte sangglede.

Tor Olaf fikk nesten 25 år i koret, i et kvart århundre fikk vi gleden av å synge sammen med han, høre den trygge bassrøsta, la oss smitte av latteren som runga og løfta taket på Folkets hus, og klang langt ut i Stasjonsgata, Bakgata og Storgata.

Vi er veldig takknemlige for at Tor Olaf valgte å synge i koret vårt. Tor Olaf var en virkelig sangerbror, tydelig og klartalt, med mye humor, og massevis av gode ord til oss andre. Tor Olafs minne vil leve lenge i koret vårt.

Det er med stor, stor respekt vi lyser fred over Tor Olafs minne.

Etter talen la han på en enkel bukett, med liljekonvall, nyutsprungne eikeblader, og sløyfe med følgende ord: Takk for god sang og godt kameratskap.

Koret sang «Kom til den hvitmalte kirke» før seremonien. Under bisettelsen sang vi «Simens vise» som Tor Olaf likte særs godt, og «Vi synger titt». Vi sto æresborg utafor kirken, og sang der «Shanty tel Vestfosselva». Våre kondolanser og gode tanker til Tor Olafs familie. Vi er takknemlige for at vi fikk bidra på Tor Olafs siste ferd.

Vennlig hilsen
Kjell Jakobsen
styreleder i Vestfossen mannskor

Del:
Annonse