29. juni 2022

Din lokalavis på nettet – Nært og nyttig

Marco Antonsen og Lars Ueland Kobro har skrevet denne kronikken.

Uten rus, med ball i beina

KRONIKK: En sterk egenopplevd historie og en faglig vurdering av hvorfor og hvordan gatelagene fungerer. Les den unike kronikken som gatelagsspilleren Marco og forskeren Lars har skrevet sammen.

Jeg heter Marco. Jeg er rusmisbruker og jeg er 32 år. Jeg er ikke lenger i aktiv rus, så jeg tenker egentlig ikke om meg selv som rusmisbruker. Men engang rusmisbruker, alltid rusmisbruker – er det sånn det er?

Ja, for de fleste er det faktisk sånn det er. Om du havner på «kjøret», blir du værende der til du bikker utfor kanten. Bare ikke jeg, og noen få andre.

Annonse

Vi som har vært så heldige, eller smarte egentlig, å bli med i Gatelagsfotball. Gatelagsfotballen har reddet livet mitt og spart samfunnet for hundretusenvis av kroner, hvis det er et mål. For politikere og mange andre, er det sikkert det – men for meg er det viktigst at jeg har fått et liv.

Nedoverbakken
Da jeg gikk i 7. klasse på ungdomsskolen orket jeg ikke livet hjemme lenger. Men jeg hadde jo ikke noe sted å flykte – bortsett fra til rusen. All slags rus! Sniffing, drikking og røyking. Etter hvert viste nåla meg en snarvei. Det ble en helvetes nedoverbakke!

Det pågikk i 14 år. Kriminalitet var en del av pakka, og jeg hadde helse som en gammel mann. Det er egentlig ikke så mye mer å fortelle. Jeg husker da heller ikke så mye av det selv. Eller forresten, noe jeg husker er alle forsøkene på å komme ut av det.

Behandlingstilbudene, overdosene, formaningene, forhåpningene, og skuffelsene. Er det umulig å komme seg ut av et helvete, jeg kom meg jo lett inn, husker jeg at jeg tenkte. Det krever sinnssykt mye å komme seg ut av slikt. Mye mer enn å legge vekk rusen, den er blitt en del av personligheten – det er uvaner og rutiner som har bygd seg opp i løpet av mange år, som må endres.

Det er nesten umulig å gå fra rusmisbrukets personlighet, og finne tilbake til den du var og som har vært satt på pause i 14 år. Å legge bort aggresjon, noia, kriminell oppførselen etc. Det er nesten umulig.

Oppoverbakken
Så kom likevel skiftet. – Du må engasjere deg i noe utenfor rusen, sa en miljøterapeut til meg, etter nok et behandlingsopphold. Jammen f… – da skal jeg gjøre noe jeg har lyst til for en gang skyld, tenkte jeg da. Ikke pushes inn i greier som alle andre synes er bra for meg. Og samtidig slutte å synes så forbanna synd på meg selv.

Så jeg begynte å spille fotball – på Sandefjord Fotballs gatelag i 2016. Yes! Skikkelige drakter med logo og faste treningstider på klubbens treningsanlegg. Skikkelig proffe greier. Lunsj med A-lagsspillerne og kameratskap i garderoben og på banen.

Jeg var blitt en fotballspiller – ikke en kriminell rusmisbruker eller etterverns-klient. I dag jobber jeg som materialforvalter for A-laget i Strømsgodset. Etter å ha jobbet godt med Sandefjord Fotballs A-lag ble jeg tilbudt jobb i Strømsgodset Toppfotball. Det har vært en gradvis læring og vekst for meg.

Jeg er blitt backet av flinke folk som har samarbeidet godt. Ruskonsulent, psykolog, gatelagstrener, lege, og Nav. Hvis jeg ikke hadde følt trygghet og stolt på dem, ville veien vært lenger å gå.

I Drammen har jeg fått jobb og leilighet – og flere venner, utenfor rusmiljøet. En herlig gjeng. Ja, det er nok riktig at vi som spiller på et av de mange gatelagene rundt omkring i landet, er tidligere rusmisbrukere. Men den historien er ikke lenger det viktigste i livene våre.

Vi er kamerater, fotballspillere – mange av oss er arbeidstakere og pappaer eller mammaer til å stole på. Jeg vet ikke hvorfor gatelagsfotball virker. Det er jeg heller ikke så opptatt av. Det viktigste for meg er at det gjør det – og at flest mulig får anledning til å legge rusen vekk, tre på seg en klubbdrakt og bygge seg et liv. Sånn som jeg fikk gjøre.

Ikke unikt
Marcos historie er ikke unik. For tiden er det 28 Gatelag på tilsvarende mange steder i Norge, og antallet vokser. Gatelagene tilbyr kameratskap og fysisk trening. Mange steder er det også slik at kommunens mange tjenester kommer til klubben og treffer sine brukere der, i stedet for at de må oppsøke talløse kontorer og timeavtaler som stykker livet opp i problemområder; rus, arbeidsløshet, boligutfordringer, samværsrett, helseplager, osv. osv.

Gatelagsfotballen har en overraskende god effekt for deltakernes recovery prosesser. Deltakerne får simpelthen et merkbart bedre liv. Det er dokumentert. Fra Universitetet i Sørøst-Norge har vi studert virkningen av Gatelagsfotball i fire klubber, foreløpig; Odd, Sandefjord, Strømsgodset og Fredrikstad fotball og flere står for tur.

I forskningsprosjektet «Recovery på banen» gikk vi tett inn på spillerne for å finne hvilke erfaringer og effekter tilbudet har i deres liv, og vi gikk tett inn på klubbene for å finne ut av hva de gjorde. Etter hvert som resultatene avtegnet seg, måtte vi spørre – hvorfor virker det så godt som det gjør – til og med for en gruppe mennesker som det har vist seg veldig vanskelig å hjelpe andre steder?

I spørsmålet ligger kimen til svaret. Mennesker i denne gruppen skal sannsynligvis ikke hjelpes – de må hjelpe seg selv. I gatelaget er det ikke noe press, sier spillerne vi snakket med. Det er ikke noe «gjør det» og «du burde gjøre sånn». – Vi får lov til å finne motivasjon inne i oss selv, og vi hjelper hverandre mer enn at vi blir motivert og hjulpet av all verdens «gode hjelpere» i offentlige tjenester.

Det var en erfaring vi ofte møtte i gruppa. Bevares – de blir da stilt krav til. Rusfri på kamp og trening, for eksempel – det er et absolutt krav. De blir likevel ikke avvist om de skulle ha en sprekk. Da blir de «benka»; å sitte passivt på reservebenken mens de andre leker seg med ballen er ikke noe stas.

– Også dummer jeg meg jo ikke ut når jeg har logo på brystet, sa en av dem til oss. Vi er stolte av å høre til klubben, det forplikter.

Selv om det har vært to vanskelige år med mye virus og lite trening, viser opptelling fra Fotballstiftelsen, paraplyen over landets 28 gatelag, at 1.054 personer var innom lagene i 2021, og det har vært en tydelig vekst hvert år.

468 av spillerne hadde sitt første møte med Gatelagsfotballen i fjor og over 400 av dem møtes regelmessig til rusfrie timer, flere ganger i uken, til trening og kamper i serie og cup. 96 spillere er kommet i lønnet arbeid i løpet av fjoråret og 35 spillere har begynt på skole eller utdanning. 72 spillere har startet i arbeidstrening.

Likevel enestående
Marcos historie er ikke unik, men likevel enestående, fordi den handler om Marco. Statistikken rommer mange enestående historier fordi folk ikke først og fremst er tall – vi er enkeltmennesker.

Gatelagsfotballen er sannsynligvis Norges beste ettervern for mennesker med sammensatte rus- og psykiatriutfordringer, skriver professorene Marit Borg og Bengt Karlsson i en av rapportene fra gatelagsfotball-studien.

Vi tror erfaringene er skalerbare – at den måten norske fotballklubber tar imot mennesker med store livsutfordringer på, kan overføres til andre såkalte hjelpetjenester. Idretten skaper sjanser fordi den behandler mennesker, nettopp som det – hele mennesker med drømmer og ressurser. Ikke først og fremst som «problemer».

Marco Antonsen, gatelagsspiller på Strømsgodset
og Lars U. Kobro, seniorforsker på Universitetet i Sørøst-Norge.

Del: