25. september 2022

Din lokalavis på nettet – Nært og nyttig

Leserbrevforfatter Christer Best Gulbrandsen.

I Øvre Eiker kan vi få til mye – om vi våger

LESERINNLEGG: Da jeg flyttet til Ormåsen for ett år siden, ble det en mer skjellsettende opplevelse enn jeg hadde sett for meg. For der, oppe i et boligfelt så merkelig plassert på en høyde, midt i skogen, møtte jeg endelig Nordmannen.

Denne sagnomsuste skikkelsen som så mange innflyttere til Norge har snakket om, men som jeg bare har ant i øyekroken. For jeg er bygutt, jeg. Født og oppvokst i Oslo, og med referanserammer som til nød strakte seg 45 minutters kjøring ut av bykjernen. Og Nordmannen med stor N bodde ikke nødvendigvis akkurat der.

Jeg har nok møtt ham mange ganger før, men jeg har alltid tatt feil av ham. Jeg har tatt ham for å være arrogant, nedlatende, ignorerende, kald og kjip.

Annonse

Men på Ormåsen demret det for meg at jeg i over 40 år hadde vært urettferdig mot ham.

Møtet med Nordmannen fikk meg til å huske på ei lita bok som morfaren min hadde i bokhylla si, og som ga svar på så mangt. Odd Børretzens bruksanvisning «Hvordan forstå og bruke en nordmann» fra 1998 oppsummerte Nordmannen slik: «Bortsett fra under spesielle forhold er nordmannen av natur og tradisjon en taus person».

Nå kan du jo si at jeg burde ha lukta lunta etter seks år som ansatt i Øvre Eiker kommune, og merket at eikværingen ikke alltid er av de mest meddelsomme. Men det er noe med å bo seg inn.

Det å møte på foreldremøte, trening eller sommeravslutning som nabo eller pappa, og ikke som kommunalsjef med noe på sakskartet, det er visst det som kalles livsvisdom.

Det er mulig jeg forenkler eikværingen mer enn godt er her, og akkurat som Nordmannen kommer i flere varianter, så gjør også eikværingen det. Vestfossingen, for eksempel, er vel kanskje såpass annerledes at en antropolog muligens hadde klassifisert vestfossingen som en egen underart: Homo sapiens vestfossensis. Og vestfossingen hadde kanskje trykket betegnelsen til sitt bryst. Vestfossingen er kanskje anti-eikværingen – vestfossingen har alltid en mening om alt.

Der Eikværingen generelt kanskje er stille vann med, veldig, veldig dyp grunn, så ser Vestfossingen seg som Øvre Eikers «latiner». Med fyrrig lidenskap er det ikke måte på hva Vestfossingen kan komme unna med å kritisere, og gjerne før tanken er tenkt. Her får du det rett fra levra, uten filter. Vestfossingen liker best klare meldinger. Det er ærlig og skvært.

Så hvis 80 prosent av eikværingene tenker at taushet er gull og de resterende 20 prosentene har gjort det til sitt livs misjon å kritisere høylytt enhver endring de ikke har tenkt på selv, hvordan i alle dager får vi egentlig til noe i denne kommunen her? Hvorfor er ikke Øvre Eiker bare en sidrompa bakevje, et asfaltgrått veikryss i bygdedyrets vold, beliggende i Osloregionens absolutte utkant?

For det er i Øvre Eiker vikinghøvdinger døddrukne av toktets triumf gravde ned Norges største gullskatt. Det er i Øvre Eiker trelasteventyret startet blant storfolk på Fossesholm. Det er i Øvre Eiker Nøstetangen ble det første finglassverket i hele landet. Det er i Øvre Eiker vi har Motorhistorisk senter, Hokksund Camping, Discgolf Dynasty, Vestfossen i miniatyr, Vestfossen Marken, Hokksund by- og laksefestival, Vestfossen kunstlaboratorium, Khalilo, Blomsterparlamentet, Spekebua, Isplommevin, eplemost, fugletårnet på Fiskum, Skotselv kulturhus, Sjokoladesalongen, mer kirsebær enn noen annen kommune, varmtvannsberederfabrikk, Pumpehuset, laksetrapp, Hoensvannshotellet, Ormåsen discgolfklubb, sommerkvikk, BUA, 6. plass på Kommunekompasset, 40. plass på kommunebarometeret, 24. plass i Agenda Kaupangs rapport over Norges mest effektive kommuner og nominasjon til Norges beste frivillighetskommune.

Vi har grendeutvalg, paraplyorganisasjoner, over 6.000 frivillige. Vi har Øvre Eiker viser ansikt og Øvre Eiker svømmeklubb. Vi har et av Norges to beste fotballag med forkortelsen VIF.

Får vi til alt dette på grunn av, eller på tross av, eikværingens stillfarenhet og Vestfossingens ildfulle temperament?

Kanskje det ikke er snakk om et enten – eller. De flotte tinga som skjer i Øvre Eiker har vokst fram i spenninga mellom de som har snakketøyet i orden og de som har det mest i henda, tror jeg.

For den tause eikværingen er kanskje ofte en av de som liker å fikse ting. Som er litt sjenert, men som har det mest velholdte huset i svingen, og som bruker kveldstimer på å hogge ved til å legge i grillhytta ved siden av skøytebanen. Den som blir forlegen av skryt, men setter pris på det likevel, når det er velfortjent og ikke bare GPP – generelt pisspreik.

Den som brenner for at unga skal ha det gøy sammen, og som tenker på at svigermor ikke skal skli på isen og brekke lårhalsen, og drar derfor innom på vei hjem fra jobb og strør oppkjørselen for henne. Og den tause, men praktiske eikværingen bor i hele kommunen – også i Vestfossen.

Men der den tause eikværingen er den solide og lojale, som holder hjula i gang, så trenger også den tause eikværingen av og til inspirasjon og et løfte om fagrere tider rett rundt hjørnet.

Det er godt å kunne løfte blikket fra hoggestabben av og til og høre noen som er engasjerte og brenner for å få til noe. Og spesielt hvis de har en plan for hvordan det skal bli virkelighet. Det er her vestfossingen på en god dag kommer inn i bildet. Han eller hun som kan sprøyte ildfull sjel inn i et prosjekt, peke vei og gi klare meldinger om hva som må til.

Og selv om homo sapiens vestfossensis kanskje klumper seg sammen rundt Villars, så finnes også denne menneskearten i hele Øvre Eiker. Du veit hva han eller hun står for, og du veit at de har fått det til før. Og du veit at de aldri tar av helt. De har beina sånn passelig på jorda – i hvert fall én fot.

Øvre Eiker har altså det meste vi trenger. Øvre Eiker har en rik historie, masse flotte naturressurser, dyktige mennesker, vellykkete bedrifter, stillfarne do-ere og ildfulle meningsbærere. Trenger vi noe mer?

Jeg vil påstå det. Noen ganger føler jeg at eikværingen er veldig god til å ha begge beina godt planta på jorda på én gang. Men da står du også stille!

Eikværingen og vestfossingen trenger å utfordres på to ting:

For eikværingen, i sin tilbakeholdne sjenanse og praktiske hverdag, kan gå glipp av rikdommen som ligger i andre mennesker. Og vestfossingen, i sin av og til bedrevitende kritikerstol, kan lett drepe nye ideer med sine tanker om hvordan alt var bedre før, i en gullalder som aldri fantes.

Det viktige vi trenger for å utfordre oss selv, er ikke verktøy, arbeidsmetoder, lean, kvalitetsarbeid, innovasjon, samskaping eller andre moteord. Vår styrke er vår kultur, og den må vi gjøre sterkere. Det er én verdi og én atferd jeg tror Øvre Eiker trenger mer av for å ta ut sitt fulle potensial. Verdien er nysgjerrighet, og atferden er lekenhet.

I Øvre Eiker kommune opplevde jeg ofte at jeg måtte bruke mye krefter for å overbevise folk jeg jobber med om at noe kan være interessant eller spennende.

Og da er jo halve moroa borte. Aller helst så skal man jo jobbe etter filosofien «show, don’t tell» når man kommuniserer. Folk skal oppleve selv at ting er gøy – de skal få kjenne følelsen på kroppen. Så slipper du å argumentere og å overtale.

Men i vår næring, så er jo halve jobben at du må overbevise noen – ledere eller kollegaer eller folkevalgte – om å få lov til å prøve noe nytt. Og hvis grunnholdninga er «det er fali det», eller «dette har vi ikke tid til å tenke på» i stedet for «dette har jeg ikke hørt om før, så det må jo være gøy», så kan jo det være litt krevende. 

Atferden som hører til nysgjerrighet, er lekenhet. Det å ville teste, ta risiko og gjøre noe bare fordi det kan være moro er viktig, både for å leve et meningsfylt liv, men også for å utvikle gode, nye løsninger.

Men hvis du er redd for hva menneskene rundt deg tenker om deg, så er det skummelt å være leken. Hvis folk sitter der med armene i kors og himler med øya – får du lyst til å dra dem med ut på dansegulvet da?

Min jobb har i stor grad vært å være han fordømt slitsomme fyren som får deg med på pinlige ting. Han onkelen som alltid skal dra i gang en sånn selskapslek for å «bryte isen». Han på festen som skal ødelegge den gode samtalen ved å insistere på at alle skal være med å spille kortskalle. Og jeg veit at jeg har et rykte.

Det går i gule lapper her, triple diamanter der og strategisk framsyn over en lav sko. Men det har vært en vel gjennomtenkt tanke bak det hele. Noen må ta belastningen med å være han som går lenger enn noen andre for å skape et trygt rom for å våge seg utpå.

Den første gærningen på dansegulvet med litt ekstra rare og keitete moves som gjør at litt sånn sjenert saktedansing plutselig er helt ålreit etterpå. Og jeg har ikke vært alene. Jeg opplever at vi har vært stadig flere kollegaer som har vært med på å ta den rollen. Enten det er i kommunedirektørens ledergruppe, blant kommunens rådgiverkorps eller i frivilligheten. Det har til og med vært eikværinger blant dem.

Jeg opplever at både eikværing og vestfossing, enten hen er i kommuneorganisasjonen eller er frivillig har vært glad for at noen har tatt den jobben. Da har de kunnet kjenne at veggene i rommet har flyttet seg litt lenger unna, at det har blitt plass til flere og mer av det de har hatt lyst til å prøve, men ikke helt turt. Gradvis har vi utvidet forståelsen av hva det vil si å være eikværing – og vestfossing.

Da er det kanskje rom for å ta litt større sjanser og våge å tenke stort.

Jeg har valgt å bli eikværing. Jeg tror på Øvre Eiker. Jeg tror på ressursene, gleden og lekenheten som bor i oss som trår på marken her i dette vakre landskapet. Jeg tror Øvre Eikers potensial ligger i at denne reisen vi har begynt på mot mer nysgjerrighet og lekenhet fortsetter.

Den er heldigvis ikke avhengig av meg, eller av at Trude Andresen er kommunedirektør. Det sitter i at alle dere som leser dette, og at alle vi andre som bor og jobber i Øvre Eiker, tenker med oss selv: «Ja, i dag skal jeg vise mot og gjøre rommet litt større for alle andre.»

Hva tenker du?

Christer Best Gulbrandsen
Avtroppende kommunalsjef kultur og livskraft i Øvre Eiker kommune

Del: