Men det er egentlig ikke utedassen jeg skal skrive om. Den er bare et bilde på hvor mye som har forandret seg.
Vi blir formet av tiden vi vokser opp i. Min generasjon lærte å vente på tur, reparere ting før vi kjøpte nytt og ringe på døra når vi skulle besøke noen. Hvis ingen var hjemme, gikk vi hjem igjen.
Vi hadde færre muligheter enn i dag. Men kanskje også litt mer ro, tålmodighet og tid til hverandre.
Alt var selvfølgelig ikke bedre før. Men når jeg ser på Norge i dag, er det vanskelig å ikke bli imponert. På noen få generasjoner har Norge gått fra å være et ganske fattig land i Europa til å bli et av verdens rikeste og tryggeste land og et av de beste landene å bo i.
Det skjedde ikke av seg selv. Det skjedde gjennom arbeid, fellesskap, frivillighet, et sterkt arbeidsliv og politiske valg over mange tiår.
Jeg har vært medlem av Arbeiderpartiet og lokalpolitiker i over 40 år og har fulgt politikken tett. Jeg har sett hvordan den offentlige samtalen har utviklet seg fra aviser og TV, til dagens sosiale medier.
Uenighet er en viktig del av politikken. Det skal være lov å være utålmodig, kritisere og kreve mer av dem som styrer landet. Slik skal et levende demokrati være.
Men jeg savner respekten for mennesket bak meningen.
Jeg er stolt av Arbeiderpartiet og regjeringen vi har. Som mindretallsregjering må løsninger finnes gjennom samarbeid og støtte i Stortinget. Det kan ta tid og være krevende, men det er forskjell på å være utålmodig med politikken og å mistenkeliggjøre menneskene som har ansvaret for å gjennomføre den.
Jonas Gahr Støre er min partileder og Norges statsminister, og det gjør meg stolt å se den jobben regjeringen, med Jonas i spissen, gjør for landet vårt, hver eneste dag.
Selvfølgelig skal politikere tåle kritikk og skarpe spørsmål. Men det må være mulig å si at en politiker tar feil uten å kalle personen et dårlig menneske. Vi må kunne kritisere en regjering uten å gå etter mennesket, familien eller menneskeverdet til dem som sitter med ansvaret.
For hvordan kan det ha seg at mennesker som sitter sammen med barn, barnebarn, venner eller andre voksne i trygge omgivelser, kort tid senere setter seg bak et tastatur og skriver ting om andre mennesker som de aldri ville sagt ansikt til ansikt? Hva skjer med oss når vi går fra å være mennesker i et rom til å bli avsendere bak en skjerm?
I kommentarfeltene kan hets, sjikane, konspirasjoner og desinformasjon ta over. Dette handler ikke om å beskytte politikere mot kritikk. Det handler om å skille mellom uenighet og hat, kritikk og hets, spørsmål og konspirasjoner og mellom en påstand og en løgn.
Det går an å være skuffet og sint på en politisk beslutning uten å spre usannheter om menneskene som tok den, og om selve saken. Det går an å mene at regjeringen gjør en dårlig jobb uten å hevde at de som styrer landet, ønsker Norge vondt. Og det går an å være sterkt uenig med Jonas Gahr Støre uten å gjøre ham til et symbol på alt som er galt i samfunnet.
Dette handler ikke bare om de fremste politikerne våre. Det handler også om alle som engasjerer seg i politikken, enten det er på Stortinget, i regjeringen eller i et kommunestyre. Mennesker som bruker tid og krefter på skole, eldreomsorg, økonomi, miljø og andre viktige saker, må kunne gjøre det uten å risikere personangrep, hets eller løgner.
Ansvaret ligger også hos oss andre. Hva gjør vi når vi ser løgner bli spredd eller noen blir utsatt for personangrep? Scroller vi bare videre?
Jeg tror mange av oss gjør nettopp det. Kanskje det er der problemet begynner.
Ytringsfriheten skal beskytte retten til å mene noe annet enn flertallet, også når meningene er skarpe eller ubehagelige. Men ytringsfrihet betyr ikke at vi er fritatt for ansvar for det vi sier. Frihet og ansvar henger sammen.
Politisk motstand og uenighet er jeg ikke redd for. Det som bekymrer meg, er likegyldigheten. At vanlige mennesker til slutt tenker: «Dette orker jeg ikke.»
For hvem skal da stille til valg, ta ansvar og bruke tiden sin på å diskutere hvordan vi skal utvikle skolene, eldreomsorgen, nærmiljøene og kommunene våre?
Vi trenger politikere som tåler debatt, men også et samfunn der mennesker tør å delta.
Folk har krav på svar, på å bli hørt og på å bli forstått. Politikere kan sikkert bli flinkere til å lytte og kommunisere tydeligere. Men vi som samfunn må også kunne forvente noe tilbake: Litt anstendighet, litt folkeskikk og litt respekt.
Som sagt, jeg er stolt av og imponert over regjeringen vi har og den jobben som gjøres hver dag for å lede landet vårt. Jeg er også stolt av Norge, demokratiet vårt, tilliten mellom mennesker og fellesskapet som har bygget landet vårt.
Samtidig er jeg urolig for utviklingen vi ser rundt oss. Demokratiet er sterkt, men det er ikke usårbart.
Jeg husker en tid med utedass, telefonkiosk og litt lavere tempo. Jeg savner ikke utedassen. Den luktet ikke spesielt godt, men lukten forsvant da du gikk ut døra.
Verre er det med forakt, løgn og hat som får feste i samfunnet. Det forsvinner ikke like lett. Det kan bli hengende igjen i oss, i samtalen og til slutt i samfunnet.
Derfor håper jeg vi klarer å ta vare på noe av det viktigste vi har: Evnen til å være uenige uten å bli fiender.
Demokratiet trenger flere som tør å delta, tåler å bli utfordret og likevel blir stående i samtalen.
Demokratiet er ikke noe vi bare har, det er noe vi må ta vare på.
Jørn Nygren
Lokalpolitiker for Arbeiderpartiet og medlem av kommunestyret i Asker kommune.
FLERE SAKER
Det mest undervurderte konkurransefortrinnet vi har
Noen hendelser setter spor. Tusen takk for innsatsen!
Det er ikke sjefens jobb å gjøre deg lykkelig